Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40

Forrige kapittelNeste kapittel
33Herren sa til Moses: «Dra bort herfra, både du og folket du har ført opp fra Egypt, til det landet som jeg med ed lovet til Abraham og Isak og Jakob da jeg sa: Jeg vil gi det til din ætt.  2 Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene.  3 Dra opp til det landet som flyter av melk og honning! Men jeg vil ikke dra opp med deg, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien.»
   
 4 Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok smykker på seg.  5 Men Herren sa til Moses: «Si til israelittene: Dere er et stivnakket folk. Om jeg bare et øyeblikk drar opp sammen med deg, måtte jeg gjøre ende på deg. Legg nå smykkene bort, så jeg kan vite hva jeg skal gjøre med deg!»  6 Fra da av, ved fjellet Horeb, la israelittene bort smykkene sine.
Telthelligdommen
 7 Moses pleide å ta teltet og slå det opp et godt stykke utenfor leiren. Han kalte det telthelligdommen. Alle som ville søke råd hos Herren, gikk ut til dette teltet utenfor leiren.  8 Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg og ble stående hver ved inngangen til sitt telt. De så etter Moses til han var kommet inn i teltet.  9 Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skysøylen seg og ble stående ved inngangen til teltet, og han snakket med Moses. 10 Når folket så skysøylen stå ved inngangen til teltet, reiste de seg alle sammen, bøyde seg og tilba, hver ved sin teltdør. 11 Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, slik som mennesker snakker med hverandre. Siden vendte Moses tilbake til leiren. Men tjeneren hans, en ung gutt som het Josva, sønn av Nun, forlot aldri teltet.
Herren lover å gå med
12 Moses sa til Herren: «Se, du sier at jeg skal føre dette folket opp, men du lar meg ikke vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne. 13 Hvis det er slik at jeg har funnet nåde for dine øyne, så vis meg nå din vei, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Husk at dette er ditt folk!» 14 Han svarte: «Mitt ansikt skal gå med, og jeg vil la deg få ro.» 15 Da sa Moses: «Hvis ikke ditt ansikt går med, må du ikke føre oss opp herfra! 16 Hvordan kan man ellers vite at jeg og folket ditt har funnet nåde for dine øyne, hvis ikke du går med oss? Slik skal jeg og folket ditt bli skilt ut fra alle andre folk på jorden.» 17 Da sa Herren til Moses: «Også dette som du ber om, vil jeg gjøre, for du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.» 18 «La meg da få se din herlighet!» sa Moses. 19 Han svarte: «Jeg vil la all min godhet gå forbi deg og rope ut for deg navnet Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. 20 Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve.» 21 Herren sa: «Se, her er et sted tett ved meg; still deg der på klippen! 22 Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i klippekløften, og jeg vil dekke deg med håndflaten til jeg er kommet forbi. 23 Så vil jeg ta hånden bort; da kan du se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se.»
Forrige kapittelNeste kapittel

24. januar 2022

Dagens bibelord

1. Korinter 15,3–10

Les i nettbibelen

3For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, 4at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, 5og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. ... Vis hele teksten

3For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, 4at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, 5og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. 6Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. 7Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. 8Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 9For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. 10Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.