Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Sakarja

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14

Forrige kapittelNeste kapittel

Stormaktene faller
11Lukk opp dørene, Libanon,
          så ild kan fortære dine sedertrær!
          
   
 2 Klag, du sypress!
          For sederen er falt,
          de veldige trærne ødelagt.
          Klag, dere eiketrær i Basan!
          For den tette skogen er felt.
          
   
 3 Hør gjeternes klage!
          For deres herlighet er ødelagt.
          Hør de unge løvenes brøl!
          For Jordans stolthet er lagt øde.

De to gjeterne og de to stavene
     4 Så sier Herren min Gud: «Gjet slaktesauene!»
          
   
 5 Kjøperne slakter dem uten å føle skyld,
          selgerne sier: «Velsignet er Herren, jeg er blitt rik!»
          og deres egne gjetere skåner dem ikke.
          
   
 6 «For jeg vil ikke lenger skåne dem som bor i landet», sier Herren.
          «Se, jeg overgir menneskene i hverandres hender
          og i hendene på kongen deres.
          De skal knuse landet,
          og jeg vil ikke berge noen fra deres hånd.»
          
   
 7 Så gjette jeg slaktesauene for sauehandlerne.
          Jeg tok meg to staver,
          den ene kalte jeg Godvilje,
          den andre kalte jeg Enighet,
          og jeg gjette sauene. –
          
   
 8 Jeg utryddet de tre gjeterne på én måned.
          Jeg mistet tålmodigheten med sauene,
          de ble også trette av meg.
          
   
 9 Jeg sa: «Jeg vil ikke gjete dere.
          De som holder på å dø, får dø.
          De som går til grunne, får gå til grunne.
          Og de som er igjen, får ete kjøttet av hverandre.»
10 Så tok jeg min stav Godvilje og knekket den. Jeg ville bryte pakten som jeg hadde sluttet med alle folkene. 11 Og den ble brutt den dagen. Da skjønte sauehandlerne som voktet på meg, at dette var Herrens ord.
   
12 Jeg sa til dem: «Om dere finner det for godt, så gi meg lønnen min. Hvis ikke, så la det være.» Da veide de opp lønnen min, tretti sølvstykker. 13 Men Herren sa til meg: «Kast den inn i skattkammeret, den kostelige summen jeg er verdt for dem.» Og jeg tok de tretti sølvstykkene og kastet dem inn i Herrens hus, i skattkammeret. 14 Så knekket jeg den andre staven, Enighet, for å bryte brorskapet mellom Juda og Israel.
   
15 Herren sa til meg: «Utstyr deg nå som en udugelig gjeter! 16 For se, jeg reiser opp en gjeter i landet.
          Han leter ikke etter de tapte,
          oppsøker ikke de spredte,
          leger ikke de skadde,
          fôrer ikke de friske,
          men spiser kjøttet av de beste dyrene
          og kløver til og med klovene deres.»
          
   
17 Ve min dårlige gjeter
          som forlater flokken!
          Sverd mot hans arm,
          mot hans høyre øye!
          Armen skal visne,
          høyre øye blindes.
Note: sedertrær: bilde på makt.
Note: Godvilje, Enighet: De to gjeterstavene symboliserer en tid med fred og samhold mellom Israel og Juda.
Note: i skattkammeret: hebr. kan også oversettes «til pottemakeren». Jf. Matt 27,9f.
Forrige kapittelNeste kapittel

16. september 2021

Dagens Bibelord

Esekiel 37,1–14

Les i nettbibelen

1Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar. 2Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre. ... Vis hele teksten

1Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar. 2Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre. 3Då sa han til meg: «Menneske, kan desse knoklane bli levande att?» Eg svara: «Min Herre og Gud, det veit berre du.» 4Han sa: «Tal profetord over desse knoklane og sei til dei: Tørre knoklar, høyr Herrens ord! 5Så seier Herren Gud til desse knoklane: Sjå! Eg lèt det koma ånd i dykk, så de blir levande. 6Eg fester sener på dykk, legg kjøt på, dreg hud over og gjev dykk andedrag så de blir levande. Då skal de kjenna at eg er Herren.» 7Eg tala profetord, som eg hadde fått bod om. Sjå, eg profeterte, og det tok til å buldra og skjelva. Knoklane la seg inn mot kvarandre, knokkel mot knokkel. 8Eg såg, og sjå! – det kom sener og kjøt på dei, og det drog seg hud over. Men ånd mangla dei. 9Då sa han til meg: «Tal profetord til ånda! Menneske, tal profetisk og sei til ånda: Så seier Herren Gud: Kom, ånd, frå dei fire vindretningane og blås på desse drepne så det kjem liv i dei.» 10Eg tala profetord, som han hadde bode meg. Då kom det ånd i dei, så dei vart levande. Dei reiste seg opp og stod på føtene. Det var ein umåteleg stor hær. 11Så sa han til meg: Menneske, desse knoklane er heile Israelsfolket. Høyr kva dei seier: «Våre knoklar har tørka inn, vår von er knust. Det er ute med oss!» 12Tal difor profetord og sei til dei: Så seier Herren Gud: Sjå, mitt folk, eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav. Så fører eg dykk til Israels-landet. 13Mitt folk, de skal kjenna at eg er Herren når eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav! 14Eg gjev dykk mi ånd, så de blir levande, og lèt dykk finna kvile i dykkar eige land. Då skal de kjenna at eg, Herren, har tala og sett det i verk, seier Herren.