Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Paulus’ første brev til tessalonikerne

1 2 3 4 5

Forrige kapittelNeste kapittel

Paulus i Tessalonika
2Dere vet selv, søsken, at dere ikke tok imot oss forgjeves.  2 Enda vi tidligere, som dere vet, var blitt plaget og mishandlet i Filippi, ga vår Gud oss frimodighet til å tale sitt evangelium til dere, tross sterk motstand.  3 For det ligger ikke villfarelse eller urene motiver bak vår forkynnelse. Vi farer heller ikke med svik.  4 Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter.  5 Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er vårt vitne.  6 Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre,  7 selv om vi kunne ha brukt vår myndighet som Kristi apostler. I stedet var vi som spedbarn blant dere, som når en amme steller med sine egne barn,  8 slik var vi blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så høyt elsket vi dere.  9 For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere. 10 Dere, og Gud selv, er vitner om hvordan vi levde hellig, rettskaffent og uklanderlig blant dere troende. 11 Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn: 12 Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, han som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.
   
13 Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det – ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror. 14 For dere, søsken, har fulgt eksempelet fra Guds menigheter i Judea, de som er i Kristus Jesus. Dere har måttet tåle det samme fra egne landsmenn som de har måttet tåle fra jødene, 15 de som drepte Herren Jesus og profetene, og som forfulgte oss. De er ikke til glede for Gud og står alle mennesker imot. 16 For de hindrer oss i å tale til hedningene slik at de kan bli frelst, og slik fyller de opp med synd på synd. Men vreden har til sist nådd dem.
Paulus vil besøke tessalonikerne på nytt
17 For en kort tid ble vi skilt fra dere, søsken, som barn fra sine foreldre; dere var ute av øye, men ikke av sinn. Men vi lengtet etter dere og håpet inderlig å kunne se dere ansikt til ansikt. 18 Derfor ville vi besøke dere; og jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss. 19 For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår seierskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? 20 Ja, dere er vår ære og vår glede!
Forrige kapittelNeste kapittel

26. januar 2022

Dagens bibelord

Lukas 5,17–26

Les i nettbibelen

17En dag holdt Jesus på med å undervise. Det satt fariseere og lovlærere der som var kommet fra alle landsbyene i Galilea og Judea, og fra Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede. ... Vis hele teksten

17En dag holdt Jesus på med å undervise. Det satt fariseere og lovlærere der som var kommet fra alle landsbyene i Galilea og Judea, og fra Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede. 18Da kom det noen menn som bar en lam mann på en båre. De forsøkte å bære ham inn og legge ham ned foran Jesus. 19Men fordi det var uråd å få ham inn på grunn av trengselen, gikk de opp på taket, fjernet noen takstein og firte ham ned på båren, midt foran Jesus. 20Da Jesus så deres tro, sa han: «Venn, syndene dine er deg tilgitt.» 21Men de skriftlærde og fariseerne tenkte straks: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Hvem andre kan tilgi synder enn Gud alene?» 22Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hva er det for tanker dere går med i hjertet? 23Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er deg tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? 24Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» 25Og straks reiste mannen seg foran øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem mens han lovpriste Gud. 26Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!»