Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Søk
Salmenes bok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150| Forrige kapittel | Neste kapittel |
| 27Av David. Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte? 2 Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg, da snubler de og faller selv. 3 Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg. 4 Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel. 5 Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dagen. Han skjuler meg i sitt telt og løfter meg opp på klippen. 6 Nå rager mitt hode høyt over fienden omkring meg. Med jubel vil jeg bære fram offer i hans telt. Jeg vil synge og spille for Herren. 7 Hør, Herre! Jeg roper høyt. Vær meg nådig og svar meg! 8 Jeg minnes at du har sagt: «Dere skal søke mitt ansikt.» Ditt ansikt søker jeg, Herre. 9 Skjul ikke ansiktet for meg! Vis ikke din tjener bort i vrede, du som har vært min hjelp. Gud, min frelser, forkast meg ikke og forlat meg ikke. 10 Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg. 11 Herre, lær meg din vei og før meg på jevne stier, for jeg er omgitt av fiender. 12 Gi meg ikke over til grådige fiender! For falske vitner står opp mot meg, menn som truer med vold. 13 Men jeg vet at jeg skal se Herrens godhet i de levendes land. 14 Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren! Sal 27,8 viser til 5 Mos 4,29, Sal 24,6 |
| Forrige kapittel | Neste kapittel |
4Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5«Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. ... Vis hele teksten
4Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5«Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. 6«Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. 7Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. 8De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen. 9Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. 10«Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. 11Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. 12Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. 13Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken. 14Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.