Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

Forrige kapittel
50Da kastet Josef seg gråtende ned over faren og kysset ham.  2 Josef påla legene som tjente hos ham, å balsamere faren; og legene balsamerte Israel.  3 Det tok førti dager, for så lang tid tar en balsamering. Og egypterne gråt over ham i sytti dager.
   
 4 Da sørgetiden var over, sa Josef til faraos hoff-folk: «Om dere har velvilje for meg, så si til farao:  5 Min far tok meg i ed og sa: Når jeg nå dør, må du legge meg i den graven jeg kjøpte meg i Kanaan. La meg derfor få dra opp og gravlegge far og så komme tilbake!»  6 Farao sa: «Dra bare opp og gravlegg din far, slik han lot deg sverge.»
   
 7 Så dro Josef opp for å gravlegge faren. Alle faraos tjenere, de eldste i faraos hus og de eldste i landet dro opp sammen med Josef.  8 Hele Josefs hus, brødrene og hans fars hus var også med. Bare småbarna, småfeet og storfeet lot de bli igjen i Gosen.  9 Han hadde også med seg vogner og ryttere, så det ble et stort følge.
   
10 De kom til Goren-Haatad, som ligger på den andre siden av Jordan, og holdt en stor og verdig sørgehøytid der. Josef sørget over faren i sju dager. 11 Kanaaneerne som bodde i landet, så sørgehøytiden i Goren-Haatad og sa: «Det er en verdig sørgehøytid egypterne holder.» Derfor kalte de stedet Abel-Misrajim. Det ligger på den andre siden av Jordan.
   
12 Sønnene gjorde slik med Jakob som han hadde pålagt dem. 13 De førte ham til Kanaan og gravla ham i hulen på Makpela-marken, øst for Mamre, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha til gravsted. 14 Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob.
Josef tilgir brødrene sine
15 Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» 16 Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, påla din far oss 17 at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham.
   
18 Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.» 19 Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. 21 Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.
Josef dør
22 Josef ble boende i Egypt, både han og hans fars hus. Han ble 110 år gammel. 23 Josef opplevde å få se Efraims barn i tredje ledd. Og barna til Makir, Manasses sønn, ble født på Josefs knær.
   
24 Josef sa til brødrene sine: «Nå skal jeg dø. Men Gud skal se til dere og føre dere opp fra dette landet til det landet han lovet Abraham, Isak og Jakob.» 25 Og Josef tok Israels-sønnene i ed og sa: «Når Gud ser til dere, da skal dere føre knoklene mine med herfra.» 26 Så døde Josef, 110 år gammel. De balsamerte ham, og han ble lagt i en kiste i Egypt.
Forrige kapittel

24. januar 2022

Dagens bibelord

1. Korinter 15,3–10

Les i nettbibelen

3For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, 4at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, 5og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. ... Vis hele teksten

3For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, 4at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, 5og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. 6Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. 7Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. 8Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 9For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. 10Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.