Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Apostlenes gjerninger

Kapittel 27
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28

Forrige kapittelNeste kapittel

Reisen til Roma
27Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon.  2 Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedoneren Aristarkos fra Tessalonika.  3 Dagen etter seilte vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham lov til å besøke vennene sine og nyte godt av deres omsorg.  4 Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros, fordi vi hadde vinden imot.  5 Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.  6 Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han lot oss gå om bord i det.
   
 7 I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset.  8 Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som ble kalt «Gode havner», like ved byen Lasea.
   
 9 Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Derfor advarte Paulus dem 10 og sa: «Jeg ser at det å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for vårt liv.» 11 Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. 12 Og da dette var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.
Stormen
13 Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. 14 Men ganske snart kom en virvelstorm fra nordøst, Evrakýlon som de kaller den, kastende inne fra øya. 15 Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive. 16 Da vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. 17 Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å drive av mot Syrtegrunnene, derfor senket de forseilet, og slik seilte de videre. 18 Men stormen raste fortsatt, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. 19 Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. 20 Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det kraftige uværet fortsatte. Til slutt mistet vi alt håp om redning.
   
21 Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus steg fram blant dem og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. 22 Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. 23 For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 24 ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’ 25 Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. 26 Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
   
27 Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land. 28 De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. 29 De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. 30 Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. 31 Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet.» 32 Da kappet soldatene tauene som holdt skipsbåten, og lot den drive av.
   
33 Mens de ventet på daggry, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. 34 Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» 35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. 36 Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. 37 Vi var i alt 276 mennesker om bord. 38 Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet.
Forliset
39 Da dagen brøt fram, dro de ikke kjensel på kysten. Men de så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. 40 De kappet alle ankrene og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og sto inn mot land med vinden. 41 De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. 42 Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. 43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han ga ordre om at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. 44 Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.
Apg 27,2 viser til Apg 19,29+
Note : i le av: her: nord for øya.
Note : fastedagen: et annet navn på soningsdagen, ca. 1. oktober. Jf. 3 Mos 16,29–31. =fester og høytider.
Note : Syrtegrunnene: lå i Middelhavets sørligste del, utenfor kysten av Libya.
Note : Adriaterhavet: Navnet ble den gang brukt om hele den delen av Middelhavet som ligger mellom Hellas, Italia og Afrika.
Note : tjue … femten favner: ca. 37 m og 28 m. =mål og vekt.
Forrige kapittelNeste kapittel

28. februar 2021

Dagens Bibelord

Lukas 7,36–50

Les i nettbibelen

36Ein av farisearane bad Jesus eta hos seg. Og han gjekk inn i huset til farisearen og tok plass ved bordet. ... Vis hele teksten

36Ein av farisearane bad Jesus eta hos seg. Og han gjekk inn i huset til farisearen og tok plass ved bordet. 37No var det ei kvinne der i byen som levde eit syndefullt liv. Då ho fekk vita at Jesus låg til bords hos farisearen, kom ho dit med ei alabastkrukke med dyr salve. 38Ho vart ståande bak Jesus, nede ved føtene, og gret. Så tok ho til å fukta føtene hans med tårene og tørka dei med håret sitt. Ho kyste føtene hans og smurde dei med salven. 39Då farisearen som hadde bede han heim, såg det, tenkte han med seg: «Var denne mannen ein profet, visste han kva slag kvinne det er som tek i han, at ho lever eit syndefullt liv.» 40Då tok Jesus til orde og sa til farisearen: «Simon, eg har noko å seia deg.» «Tal, meister», svara han. 41Jesus sa: «To menn stod i skuld til ein som lånte ut pengar. Den eine var skuldig fem hundre denarar, den andre femti. 42Men då dei ikkje hadde noko å betala med, ettergav han dei begge skulda. Kven av dei vil halda mest av han?» 43«Den han ettergav mest, tenkjer eg», svara Simon. «Du har rett», sa Jesus. 44Så vende han seg til kvinna og sa til Simon: «Ser du denne kvinna? Eg kom inn i ditt hus; du gav meg ikkje vatn til føtene mine, men ho fukta dei med tårer og tørka dei med håret sitt. 45Du helsa meg ikkje velkomen med eit kyss, men ho har ikkje halde opp med å kyssa føtene mine heilt frå eg kom inn. 46Du salva ikkje hovudet mitt med olje, men ho smurde føtene mine med velluktande salve. 47Difor seier eg deg: Dei mange syndene hennar er tilgjevne, difor har ho vist stor kjærleik. Men den som får tilgjeve lite, elskar lite.» 48Så sa han til kvinna: «Syndene dine er tilgjevne.» 49Då tok dei andre gjestene til å tenkja med seg: «Kven er han, som jamvel tilgjev synder?» 50Men Jesus sa til kvinna: «Trua di har frelst deg. Gå i fred!»