Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Jesaja

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66

Forrige kapittelNeste kapittel

Guds frelse skal vare evig
51Hør på meg,
          dere som jager etter rettferd,
          dere som søker Herren!
          Se på klippen dere er hugget ut av,
          på brønnen dere er gravd ut av.
          
   
 2 Se på Abraham, deres far,
          og på Sara, som fødte dere!
          For han var bare én da jeg kalte ham,
          men jeg velsignet ham
          og gjorde ham til mange.
          
   
 3 Herren trøster Sion,
          trøster alle ruinene hennes.
          Han gjør ørkenen hennes lik Eden,
          ødemarken lik Herrens hage.
          Jubel og glede skal være i henne,
          takkoffer med sang og spill.
          
   
 4 Lytt til meg, mitt folk,
          mitt folkeslag, vend øret til meg!
          For lov går ut fra meg,
          brått gjør jeg min rett til lys for folkene.
          
   
 5 Min rettferd er nær,
          min frelse bryter fram,
          mine armer dømmer folkene.
          Fjerne kyster håper på meg,
          de venter på min arm.
          
   
 6 Løft øynene mot himmelen
          og se på jorden her nede!
          Himmelen løser seg opp som røyk,
          jorden skal slites ut som et klesplagg,
          og de som bor der, skal dø som lus.
          Men min frelse skal vare til evig tid,
          min rettferd skal aldri knuses.
          
   
 7 Hør på meg,
          dere som kjenner rettferd,
          du folk som har min lov i hjertet!
          Vær ikke redd når mennesker spotter,
          mist ikke motet når de håner!
          
   
 8 For møll skal ete dem som klær,
          mott skal ete dem som ull.
          Men min rettferd skal vare til evig tid,
          min frelse fra slekt til slekt.

Gud skal igjen trøste Sion
     9 Våkn opp, våkn opp og kle deg i kraft,
          du Herrens arm!
          Våkn opp som i gamle dager,
          som i de eldste tider!
          Var det ikke du som felte Rahab
          og gjennomboret sjøuhyret?
          
   
10 Var det ikke du som tørket ut havet,
          vannet i det store dypet,
          og gjorde havbunnen til en vei
          der de som var løst ut, kunne gå over?
          
   
11 De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake.
          De kommer til Sion med jubel,
          med evig glede om sin panne.
          Fryd og glede møter dem,
          sorg og sukk må flykte.
          
   
12 Jeg, jeg er den som trøster dere.
          Hvem er du som frykter
          mennesker som må dø,
          menneskebarn som visner lik gress?
          
   
13 Du har glemt Herren, som skapte deg,
          han som spente ut himmelen
          og grunnla jorden.
          Alltid, hele dagen, frykter du
          for undertrykkerens vrede
          når han prøver å ødelegge deg.
          Hvor er undertrykkerens vrede?
          
   
14 Snart skal den som er i lenker, bli løst,
          han skal ikke dø og gå i graven,
          og ikke skal han mangle brød.
          
   
15 Jeg er Herren din Gud
          som rører opp havet så bølgene bruser.
           Herren over hærskarene er hans navn.
          
   
16 Jeg har lagt mine ord i din munn
          og skjult deg i skyggen av min hånd.
          Jeg har spent ut himmelen
          og grunnlagt jorden
          og sagt til Sion: «Du er mitt folk.»

Våkn opp, Jerusalem
    17 Våkn opp, våkn opp
          og reis deg, Jerusalem,
          du som måtte drikke
          vredens beger fra Herrens hånd,
          tømme giftbegeret til bunns!
          
   
18 Det var ingen til å lede henne
          av alle de barna hun fødte,
          ingen til å ta henne i hånden
          av alle de barna hun fostret.
          
   
19 Vold og skade, sult og sverd
          – hvem trøstet deg?
          To og to har de rammet deg
          – hvem syntes synd på deg?
          
   
20 Barna dine ligger hjelpeløse
          på alle gatehjørner
          som antiloper i garnet,
          fulle av Herrens vrede,
          av trusselen fra din Gud.
          
   
21 Derfor, hør dette, du som er plaget,
          du som er full, men ikke av vin!
          
   
22 Så sier Herren, din herre og din Gud,
          som fører saken for sitt folk:
          Se, nå tar jeg ut av din hånd
          det begeret som fikk deg til å rave.
          Aldri mer skal du drikke den skålen igjen,
          min vredes beger.
          
   
23 Jeg rekker det til dem som plaget deg,
          de som sa til deg: «Legg deg ned!
          Vi skal tråkke på deg.»
          Du måtte gjøre ryggen til flat mark,
          til en gate å gå på.
Note: mott: et lite skadeinsekt. Det hebr. ordet forekommer bare her.
Forrige kapittelNeste kapittel

01. august 2021

Dagens Bibelord

Matteus 18,21–35

Les i nettbibelen

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! ... Vis hele teksten

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! 23Difor kan himmelriket liknast med ein konge som ville gjera opp rekneskapen med tenarane sine. 24Då han tok til med oppgjeret, førte dei fram for han ein som var skuldig ti tusen talentar. 25Han hadde ikkje noko å betala med, og herren baud at han skulle seljast, både han og kona hans og borna og alt han eigde, så gjelda kunne betalast. 26Men tenaren fall på kne for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg alt saman.’ 27Herren fekk inderleg medkjensle med han, sleppte han fri og ettergav han skulda. 28Då tenaren kom ut, møtte han ein medtenar som skulda han hundre denarar. Han greip medtenaren, tok strupetak på han og sa: ‘Betal det du skuldar!’ 29Medtenaren fall ned for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg.’ 30Men han ville ikkje. Han gjekk av stad og sette medtenaren sin i fengsel; der skulle han sitja til han hadde betalt skulda. 31Då dei andre tenarane såg det som hende, vart dei svært sorgfulle. Dei gjekk til herren sin og fortalde han alt som var hendt. 32Då kalla herren tenaren til seg att og sa til han: ‘Du vonde tenar! Heile skulda ettergav eg deg fordi du bad meg om det. 33Skulle ikkje du òg ha vist miskunn mot medtenaren din, slik eg viste miskunn mot deg?’ 34Og herren vart sint og overgav tenaren til fangevaktarar som skulle mishandla han til han hadde betalt heile skulda. 35Slik skal Far min i himmelen gjera med kvar ein av dykk som ikkje av hjartet tilgjev bror sin.»