Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Krønikebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

Forrige kapittelNeste kapittel

Kong Abia seirer over Jeroboam
13I Jeroboams attende regjeringsår ble Abia konge i Juda.  2 Han regjerte i Jerusalem i tre år. Hans mor het Mikaja og var datter av Uriel fra Gibea. Mellom Abia og Jeroboam var det krig.  3 Abia begynte krigen med en hær av tapre krigere, fire hundre tusen utvalgte menn. Men Jeroboam stilte opp en hær mot ham på åtte hundre tusen utvalgte menn, tapre krigere de også.
   
 4 Abia sto fram på Semarajim-fjellet i Efraims fjelland og sa: Hør på meg, Jeroboam og hele Israel!  5 Dere vet godt at Herren, Israels Gud, ga kongsmakten over Israel til David og etterkommerne hans til evig tid gjennom en saltpakt.  6 Men Jeroboam, sønn av Nebat, som sto i tjeneste hos Salomo, Davids sønn, reiste seg mot herren sin og gjorde opprør.  7 Simple og ondsinnede menn sluttet seg til ham. De satte seg opp mot Rehabeam, Salomos sønn. Og Rehabeam var for ung og svak til å kunne stå imot dem.  8 Nå tror dere at dere kan stå imot Herrens kongsmakt, som er i hendene på Davids etterkommere, fordi dere er så mange og har med dere gullkalvene som Jeroboam fikk laget til guder for dere.  9 Men dere har drevet bort Herrens prester, Arons sønner, og levittene, og dere har satt inn egne prester, slik som folkene i landene omkring. Hvem som helst som kommer med en ung okse og sju værer for å få prestevigsel, han blir prest for disse ikke-gudene.
   
10 Men vår Gud er Herren, og vi har ikke forlatt ham. De prestene som tjener Herren, er Arons etterkommere, og levittene gjør sin tjeneste. 11 Hver morgen og hver kveld bærer de fram brennoffer for Herren og velluktende røkelse, og de legger fram brød på det rene bordet. Og hver kveld tenner de lampene på gull-lysestaken. For vi holder forpliktelsene våre mot Herren vår Gud; men dere har forlatt ham. 12 Se, Gud er med oss, han går i spissen, og prestene hans blåser i trompetene og gir krigssignalet mot dere. Israelitter, kjemp ikke mot Herren, deres fedres Gud! For dere kommer ikke til å lykkes.
   
13 Imens hadde Jeroboam latt en styrke gå rundt for å falle judeerne i ryggen. Slik fikk judeerne hæren foran seg og bakholdsstyrken i ryggen. 14 Da judeerne snudde seg og fikk se at de ble angrepet både forfra og bakfra, ropte de til Herren, mens prestene blåste i trompetene. 15 Så satte judeerne i krigsropet. Da judeerne ropte, lot Gud Jeroboam og hele Israel lide nederlag for Abia og judeerne. 16 Israelittene flyktet for judeerne, og Gud overga dem i deres hender. 17 Abia og hans hærfolk påførte dem et stort nederlag. Av Israels utvalgte menn var det fem hundre tusen falne. 18 Slik ble israelittene ydmyket den gangen. Judeerne var de sterkeste, for de stolte på Herren, sine fedres Gud.
   
19 Abia forfulgte Jeroboam og inntok noen av byene hans: Betel med landsbyene som hørte til, Jesjana med landsbyer og Efron med landsbyer. 20 Jeroboam kom ikke til makten igjen så lenge Abia levde. Og Herren slo ham så han døde. 21 Men Abia styrket sin makt. Han tok seg fjorten koner og fikk tjueto sønner og seksten døtre. 22 Det som ellers er å fortelle om Abia og alt han sa og gjorde, står skrevet i profeten Iddos kommentarer.
Note: saltpakt: >4 Mos 18,19.
Forrige kapittelNeste kapittel

28. oktober 2021

Dagens Bibelord

2. Korintar 13,5–10

Les i nettbibelen

5Ransak dykk sjølve om de er i trua. Prøv dykk sjølve! Eller kjenner de ikkje at Jesus Kristus er i dykk? Kan det vera at de ikkje står dykkar prøve? 6Men eg håpar de skal skjøna at vi har stått vår prøve. ... Vis hele teksten

5Ransak dykk sjølve om de er i trua. Prøv dykk sjølve! Eller kjenner de ikkje at Jesus Kristus er i dykk? Kan det vera at de ikkje står dykkar prøve? 6Men eg håpar de skal skjøna at vi har stått vår prøve. 7Vi bed til Gud at de ikkje må gjera noko vondt. Ikkje for å visa at vi har stått vår prøve, men for at de skal gjera det som godt er. Så kan det gjerne sjå ut som om vi ikkje står vår prøve. 8For vi maktar ingen ting mot sanninga, berre for sanninga. 9Difor gleder vi oss når vi er veike, berre de er sterke. Og det vi bed om, er at de må nå fram til stadig større mognad. 10Difor skriv eg dette før eg kjem, så eg ikkje skal bli nøydd til å fara strengt fram mot dykk når eg er komen, og bruka den fullmakta Herren har gjeve meg. For den har eg fått for å byggja opp, ikkje for å riva ned.