Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

Forrige kapittelNeste kapittel
71Hos deg, Herre, søker jeg tilflukt,
          la meg aldri bli til skamme!
          
   
 2 Berg meg og fri meg ut i din rettferd,
          vend øret til meg og frels meg!
          
   
 3 Vær meg et vern og en klippe
          dit jeg alltid kan komme!
          Du har sagt at du vil frelse meg,
          du er mitt fjell og min borg.
          
   
 4 Fri meg, Gud, fra lovløses hånd,
          fra grepet til dem som farer med urett og vold!
          
   
 5 Du er mitt håp, min Herre og Gud,
          min trygghet fra jeg var ung.
          
   
 6 Fra jeg ble født, har jeg støttet meg til deg,
          fra mors liv er du min styrke.
          Jeg vil alltid prise deg.
          
   
 7 Jeg er blitt til et tegn for mange,
          du er min tilflukt og mitt vern.
          
   
 8 Min munn er full av lovsang,
          jeg synger om din herlighet dagen lang.
          
   
 9 Kast meg ikke bort i alderdommens år,
          forlat meg ikke når kreftene tar slutt!
          
   
10 Fiendene mine snakker om meg,
          de som står meg etter livet, holder råd.
          
   
11 De sier: «Gud har forlatt ham.
          Jag ham og grip ham!
          Det er ingen som berger ham.»
          
   
12 Vær ikke langt borte fra meg, Gud.
          Min Gud, skynd deg og hjelp meg!
          
   
13 La dem som anklager meg,
          bli til skamme og gå til grunne.
          La dem som søker min ulykke,
          bli dekket av vanære og skam!
          
   
14 Men jeg vil alltid vente med håp,
          jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får.
          
   
15 Min munn skal fortelle om din rettferd,
          dagen lang om din frelse,
          enda dine gjerninger ikke kan telles.
          
   
16 Jeg vil tale om Herren Guds storverk,
          forkynne din rettferd, bare din.
          
   
17 Gud, fra jeg var ung, har du lært meg opp.
          Jeg forteller fortsatt om dine under.
          
   
18 Gud, forlat meg ikke
          selv når jeg blir gammel og grå,
          la meg tale om din kraft
          til hele den slekten som kommer.
        
          Ditt velde
   
19 og din rettferd, Gud,
          når til det høye.
          Du som har gjort så store ting,
          Gud, hvem er som du?
          
   
20 Trengsler og ulykker
          lot du meg se,
          men du vekker meg til liv på ny,
          og du løfter meg opp igjen
          fra dypene under jorden.
          
   
21 Gi meg min storhet tilbake,
          vend deg til meg og trøst meg!
          
   
22 Så vil jeg prise deg til harpespill,
          prise din trofasthet, min Gud.
          Jeg vil synge for deg og spille på lyre,
          du Israels Hellige.
          
   
23 Når jeg spiller for deg,
          skal mine lepper juble,
          min sjel som du har fridd ut.
          
   
24 Også min tunge skal tale
          dagen lang om din rettferd.
          For de som vil meg vondt,
          er blitt til skamme og til spott.
Sal 71,1 viser til Sal 25,2+
Sal 71,3 viser til Sal 18,3+
Sal 71,13 viser til Sal 6,11+
Sal 71,22 viser til Sal 33,2+
Sal 71,23 viser til Sal 103,1ff
Forrige kapittelNeste kapittel

03. desember 2021

Dagens bibelord

Hebreerne 6,13–20

Les i nettbibelen

13Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved. 14Han sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt uendelig tallrik. 15Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham. ... Vis hele teksten

13Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved. 14Han sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt uendelig tallrik. 15Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham. 16Mennesker sverger jo ved en som er større, og eden er en stadfestelse som gjør slutt på alle innvendinger. 17Gud ville gjøre det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig. Derfor gikk han også god for den med en ed. 18Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. 19Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget, 20dit Jesus gikk inn som forløper for oss, han som til evig tid er blitt øversteprest av samme slag som Melkisedek.