Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

Kapittel 27
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

Forrige kapittelNeste kapittel

Jakob lurer til seg velsignelsen
27Da Isak var blitt gammel og øynene hans var for matte til å kunne se, kalte han til seg Esau, sin eldste sønn, og sa: «Min sønn!» Han svarte: «Ja, her er jeg.»  2 Så sa han: «Se, jeg er blitt gammel og vet ikke når jeg kommer til å dø.  3 Ta nå jaktutstyret ditt, pilkoggeret og buen. Gå ut på marken og skyt noe vilt til meg!  4 Lag noen velsmakende retter, noe jeg liker godt! Kom hit med dem og la meg spise, så jeg kan velsigne deg før jeg dør.»
   
 5 Rebekka lyttet mens Isak snakket med Esau, sønnen sin. Så gikk Esau ut på marken for å skyte noe vilt som han kunne ta med seg hjem.  6 Da sa Rebekka til Jakob, sønnen sin: «Hør her! Jeg hørte at din far snakket med din bror Esau og sa:  7 Hent noe vilt til meg, lag noen velsmakende retter og la meg spise! Så vil jeg velsigne deg for Herrens ansikt før jeg dør.  8 Hør nå på meg, min sønn, og gjør som jeg sier!  9 Gå bort til småfeet og hent to fine kje, så skal jeg lage noen velsmakende retter til faren din, noe han liker godt. 10 Dem skal du bære inn til far så han kan spise og velsigne deg før han dør.»
   
11 Da sa Jakob til moren, Rebekka: «Men Esau, broren min, er hårete, mens jeg er glatt. 12 Kanskje far kjenner på meg og finner ut at jeg holder ham for narr, og så fører jeg forbannelse over meg i stedet for velsignelse.» 13 «Den forbannelsen skal jeg ta på meg, sønnen min», sa moren. «Bare hør på meg og gå og hent kjeene!» 14 Han gikk og hentet kjeene og kom til moren med dem. Hun laget noen velsmakende retter, slike som faren likte godt. 15 Rebekka fant fram de beste klærne til Esau, den eldste sønnen – de lå i huset hennes – og kledde opp Jakob, den yngste sønnen, i dem. 16 Skinnene av kjeene la hun om hendene og den glatte nakken hans. 17 Så ga hun Jakob, sønnen sin, de velsmakende rettene og brødet hun hadde laget til.
   
18 Han gikk til faren og sa: «Far!» «Ja, min sønn», sa han, «hvem er du?» 19 Da sa Jakob til faren: «Jeg er Esau, din førstefødte sønn. Jeg har gjort det du sa til meg. Sett deg opp og spis av viltet mitt, så du kan velsigne meg!» 20 Isak sa til sønnen: «Hvordan kunne du finne noe så fort, min sønn?» Han svarte: « Herren din Gud lot det løpe rett imot meg.» 21 Da sa Isak til Jakob: «Kom hit, min sønn, så jeg kan få kjenne på deg om du er min sønn Esau eller ikke!» 22 Jakob gikk bort til faren sin så han fikk kjenne på ham, og Isak sa: «Det er stemmen til Jakob, men hendene til Esau.» 23 Isak kjente ham ikke igjen, for hendene hans var hårete som hendene til Esau, broren hans. Og han velsignet ham.
   
24 Så spurte han: «Er du virkelig Esau, sønnen min?» Jakob svarte: «Det er jeg.» 25 Da sa Isak: «Sett maten fram for meg. Jeg vil spise av viltet til sønnen min så jeg kan velsigne deg!» Jakob satte maten fram for ham, og han spiste. Han kom også med vin til ham, og han drakk. 26 Så sa Isak: «Kom hit og kyss meg, min sønn!» 27 Han gikk fram og kysset ham. Da kjente faren lukten av klærne hans. Han velsignet ham og sa:
          «Kjenn, lukten av min sønn
          er lik lukten av en eng
          som Herren har velsignet!
          
   
28 Måtte Gud gi deg dugg fra himmelen,
          fruktbar jord
          og rikelig av korn og ny vin!
          
   
29 Folk skal tjene deg,
          folkeslag bøye seg for deg.
          Vær herre over dine brødre,
          din mors sønner skal bøye seg for deg.
          Forbannet er de som forbanner deg,
          velsignet er de som velsigner deg!»
30 Med det samme Isak hadde velsignet Jakob – han hadde bare så vidt forlatt faren – kom Esau, broren hans, hjem fra jakten. 31 Også han laget noen velsmakende retter og bar dem inn til faren. «Far», sa han, «vil du ikke stå opp og spise av viltet som sønnen din kommer med, så du kan velsigne meg!» 32 Isak, faren hans, spurte: «Hvem er du?» Han svarte: «Jeg er din førstefødte sønn, Esau.» 33 Da begynte Isak å skjelve, han skalv voldsomt og sa: «Hvem var det da som kom til meg med noe vilt han hadde skutt? Jeg spiste av det før du kom, og så velsignet jeg ham, så nå er han velsignet.» 34 Da Esau hørte hva faren sa, satte han i et høyt skrik. Så sa han: «Velsign meg også, far!» 35 Men han svarte: «Din bror kom med svik og tok velsignelsen din.» 36 Da sa Esau: «Er det derfor han heter Jakob? Nå har han lurt meg to ganger. Han tok førstefødselsretten min, og nå har han tatt velsignelsen min også.» Så sa han: «Har du ikke en velsignelse til meg også?» 37 Isak svarte Esau: «Nå har jeg satt ham til herre over deg, og alle brødrene hans har jeg gjort til tjenere for ham. Jeg har sørget for korn og ny vin til ham. Hva kan jeg da gjøre for deg, sønnen min?» 38 «Far, har du bare én velsignelse?» sa Esau. «Velsign meg også, far!» Og Esau gråt høyt. 39 Da sa Isak til ham:
          «Se, langt borte fra fruktbar jord skal du bo,
          der ingen dugg faller fra himmelen.
          
   
40 Av sverd skal du leve,
          din bror skal du tjene.
          Men når du river deg løs,
          skal du kaste åket hans av nakken.»
41 Esau la Jakob for hat på grunn av velsignelsen som faren hadde gitt ham. Og Esau sa i sitt hjerte: «Snart kommer dagene da vi skal sørge over far. Da skal jeg drepe Jakob, min bror.» 42 Rebekka fikk vite hva Esau, den eldste sønnen, hadde sagt. Da sendte hun bud etter Jakob, den yngste sønnen, og sa: «Hør! Esau, broren din, vil hevne seg på deg og drepe deg. 43 Hør nå på meg, sønn! Flykt straks til Laban, broren min, i Harran! 44 Bli hos ham noen dager, til raseriet har lagt seg hos broren din, 45 til vreden hans har vendt seg fra deg og han har glemt det du gjorde mot ham! Da skal jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på en og samme dag?»
Isak sender Jakob til Laban
46 Rebekka sa til Isak: «Disse hetittkvinnene tar livet av meg. Hvis Jakob tar seg en slik hetittkvinne til kone, en kvinne fra dette landet, hva skal jeg da leve for?»
Note : Jakob: >25,26.
Forrige kapittelNeste kapittel

28. februar 2021

Dagens Bibelord

Lukas 7,36–50

Les i nettbibelen

36Ein av farisearane bad Jesus eta hos seg. Og han gjekk inn i huset til farisearen og tok plass ved bordet. ... Vis hele teksten

36Ein av farisearane bad Jesus eta hos seg. Og han gjekk inn i huset til farisearen og tok plass ved bordet. 37No var det ei kvinne der i byen som levde eit syndefullt liv. Då ho fekk vita at Jesus låg til bords hos farisearen, kom ho dit med ei alabastkrukke med dyr salve. 38Ho vart ståande bak Jesus, nede ved føtene, og gret. Så tok ho til å fukta føtene hans med tårene og tørka dei med håret sitt. Ho kyste føtene hans og smurde dei med salven. 39Då farisearen som hadde bede han heim, såg det, tenkte han med seg: «Var denne mannen ein profet, visste han kva slag kvinne det er som tek i han, at ho lever eit syndefullt liv.» 40Då tok Jesus til orde og sa til farisearen: «Simon, eg har noko å seia deg.» «Tal, meister», svara han. 41Jesus sa: «To menn stod i skuld til ein som lånte ut pengar. Den eine var skuldig fem hundre denarar, den andre femti. 42Men då dei ikkje hadde noko å betala med, ettergav han dei begge skulda. Kven av dei vil halda mest av han?» 43«Den han ettergav mest, tenkjer eg», svara Simon. «Du har rett», sa Jesus. 44Så vende han seg til kvinna og sa til Simon: «Ser du denne kvinna? Eg kom inn i ditt hus; du gav meg ikkje vatn til føtene mine, men ho fukta dei med tårer og tørka dei med håret sitt. 45Du helsa meg ikkje velkomen med eit kyss, men ho har ikkje halde opp med å kyssa føtene mine heilt frå eg kom inn. 46Du salva ikkje hovudet mitt med olje, men ho smurde føtene mine med velluktande salve. 47Difor seier eg deg: Dei mange syndene hennar er tilgjevne, difor har ho vist stor kjærleik. Men den som får tilgjeve lite, elskar lite.» 48Så sa han til kvinna: «Syndene dine er tilgjevne.» 49Då tok dei andre gjestene til å tenkja med seg: «Kven er han, som jamvel tilgjev synder?» 50Men Jesus sa til kvinna: «Trua di har frelst deg. Gå i fred!»