Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Samuelsbok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31

Forrige kapittelNeste kapittel

David sparer livet til Saul
24David dro opp derfra og holdt til i fjellborgene ved En-Gedi.  2 Da Saul kom tilbake etter å ha forfulgt filisterne, fikk han vite at David var i ørkenen ved En-Gedi.  3 Saul tok da med seg tre tusen utvalgte menn fra hele Israel og dro av sted for å lete etter David og mennene hans øst for Steinbukkhamrene.  4 Han kom til noen sauekveer ved veien. Der var en hule, og Saul gikk dit inn for å gjøre sitt fornødne. Men innerst inne i hulen satt David og mennene hans.  5 Mennene sa til David: «Nå er den dagen kommet som Herren hadde i tankene da han sa til deg: Jeg skal gi fienden din over i dine hender, så du kan gjøre med ham som du finner for godt.» Så reiste David seg og skar ubemerket en flik av Sauls kappe.  6 Men siden kjente David at det stakk ham i hjertet fordi han hadde skåret fliken av Sauls kappe,  7 og han sa til mennene sine: «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han.»  8 David snakket mennene sine til rette og ga dem ikke lov til å gå løs på Saul.
        Saul forlot hulen for å dra sin vei.
 9 Da reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter ham: «Herre konge!» Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden. 10 Han sa til Saul: «Hvorfor hører du på folk som sier at jeg prøver å gjøre deg ondt? 11 I dag har du sett med egne øyne at Herren ga deg i mine hender i hulen. De sa at jeg skulle drepe deg. Men jeg sparte deg, for jeg tenkte: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede. 12 Se her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden. Når jeg har skåret fliken av kappen din uten å drepe deg, må du da skjønne og forstå at jeg ikke har ondt eller svik i sinne. Jeg har ikke forbrutt meg mot deg. Det er du som er etter meg og vil ta livet av meg. 13 Herren skal dømme mellom meg og deg. Han skal gi meg hevn over deg, men jeg vil ikke legge hånd på deg. 14 Et gammelt ordtak sier: Fra urettferdige kommer det urett. Men jeg vil ikke legge hånd på deg. 15 Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund, en enslig loppe! 16 Men Herren skal være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se til min sak, føre den og hjelpe meg til min rett mot deg.»
   
17 Da David hadde sagt alt dette til Saul, sa kongen: «Er ikke dette din stemme, min sønn David?» Så brast han i gråt 18 og sa til David: «Det er du som har rett – ikke jeg. For du har gjort godt mot meg, enda jeg har gjort ondt mot deg. 19 I dag har du vist meg at du vil meg vel. Du drepte meg ikke da Herren hadde gitt meg i din hånd. 20 Hvor er den mann som treffer på sin fiende og lar ham dra sin vei i fred? Måtte Herren lønne deg for det du har gjort mot meg i dag. 21 Nå vet jeg at du helt sikkert skal bli konge og holde kongedømmet over Israel fast i din hånd. 22 Sverg nå ved Herren at du ikke vil utrydde mine etterkommere og ikke utslette mitt navn fra min fars hus.» 23 Dette lovet David med ed. Så dro Saul hjem, og David og mennene hans gikk opp til fjellborgen.
Note: En-Gedi: «Geitekilden», sted på vestsiden av Dødehavet.
Forrige kapittelNeste kapittel

09. desember 2021

Dagens bibelord

Apostelgjerningane 13,21–26

Les i nettbibelen

21Så bad dei om ein konge, og Gud gav dei Saul, son til Kisj, ein mann av Benjamin-stammen, og han var konge i førti år. ... Vis hele teksten

21Så bad dei om ein konge, og Gud gav dei Saul, son til Kisj, ein mann av Benjamin-stammen, og han var konge i førti år. 22Men Gud avsette han og reiste opp David til konge over dei. Han fekk dette vitnemålet av Gud: ‘ Eg har funne David, son til Isai, ein mann etter mitt hjarte. Han skal gjera alt det eg vil.’ 23Av hans etterkomarar lét Gud ein frelsar for Israel stiga fram, så som han hadde lova. Det er Jesus. 24Før han kom, hadde Johannes forkynt omvendingsdåp for heile Israelsfolket. 25Og då Johannes fullførte livsløpet sitt, sa han: ‘Eg er ikkje den de held meg for å vera. Men etter meg kjem ein, og eg er ikkje verdig til å løysa sandalen av foten hans.’ 26Brør, de som er av Abrahams ætt, og de andre som ottast Gud, det var til oss ordet om denne frelsa vart sendt.