Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Klagesangene

1 2 3 4 5

Forrige kapittelNeste kapittel

ANDRE SANG 2
   א I vrede dekker Herren
          datter Sion med mørke skyer!
          Han har kastet Israels pryd
          fra himmelen ned på jorden.
          Han tenkte ikke på sin fotskammel
          på sin vredes dag.
          
   
 2 ב Herren slukte beitemarkene i Jakob,
          han sparte ingen av dem.
          I sinne rev han ned
          hver festning hos datter Juda,
          jevnet dem med jorden,
          vanæret riket og høvdingene.
          
   
 3 ג I brennende vrede hogg han av
          hvert horn i Israel.
          Han trakk sin høyre hånd tilbake
          da fienden kom.
          I Jakob brant han som en flammende ild
          som fortærte alt omkring seg.
          
   
 4 ד Som fienden spente han buen,
          sto klar med sin høyre hånd,
          som motstanderen drepte han
          alt som ga øyet glede.
          Han øste harme ut som ild
          over teltet til datter Sion.
          
   
 5 ה Herren ble en fiende.
          Han slukte Israel,
          slukte alle borgene,
          gjorde ende på festningene
          og dynget datter Juda ned
          med sorg og savn.
          
   
 6 ו Han raserte sin hytte
          som en snauer en hage,
          gjorde ende på høytidsstedet.
           Herren lar høytid og sabbat bli glemt i Sion.
          I harme og vrede har han
          foraktet konge og prest.
          
   
 7 ז Herren forkastet sitt alter,
          vraket sin helligdom.
          Borgmurene i byen
          ga han i fiendens hender.
          De ropte høyt i Herrens hus
          som på en høytidsdag.
          
   
 8 ח Herren besluttet å ødelegge
          muren rundt datter Sion.
          Han strakte målesnoren og rev ned,
          lot ikke hånden ligge.
          Slik lot han voll og mur sørge.
          Begge falt.
          
   
 9 ט Portene har sunket i jorden.
          Bommene har han brutt i stykker.
          Konge og stormenn er i fremmed land.
          Det finnes ingen lov,
          selv ikke profetene
          får syn fra Herren.
          
   
10 י Sions eldste
          sitter tause på jorden.
          De har kastet støv på hodet,
          kledd seg i sekkestrie.
          Jentene i Jerusalem
          bøyer hodet mot jorden.
          
   
11 כ Øynene er såre av gråt,
          magen er urolig,
          gallen helles ut på jorden.
          Folket, min datter, er knust,
          småbarn og spedbarn forgår
          på gatene i byen.
          
   
12 ל De spør mødrene sine:
          «Hvor er brød og vin?»
          Lik sårede segner de om
          på gatene i byen,
          livet ebber ut
          på mors fang.
          
   
13 מ Hva skal jeg si til deg,
          hva ligner du, datter Jerusalem?
          Hva skal jeg ligne deg med, datter Sion,
          for å trøste deg, unge jente?
          Skaden din er stor som havet,
          hvem kan helbrede deg?
          
   
14 נ Det profetene dine så,
          var bare løgn og blendverk.
          De viste deg ikke din skyld,
          vendte ikke din skjebne.
          Budskapet deres kom fra
          falske, forførende syner.
          
   
15 ס Alle som går forbi deg,
          slår hendene sammen,
          de plystrer og rister på hodet
          av datter Jerusalem.
          Var det om denne byen folk sa:
          Fullkommen i skjønnhet, en glede for hele jorden?
          
   
16 פ Alle fiender
          gaper mot deg.
          De plystrer hånlig og skjærer tenner.
          De sier: Vi har slukt henne.
          Dette er dagen vi ventet på;
          endelig fikk vi se den!
          
   
17 ע Herren har gjort som han tenkte,
          han har oppfylt ordet sitt,
          det han har kunngjort fra gammel tid.
          Han rev ned uten skånsel,
          lot din motstander glede seg
          og løftet fiendens horn.
          
   
18 צ Hjertet roper til Herren.
          La tårene renne som bekker,
          du mur rundt datter Sion,
          både dag og natt!
          Unn deg ikke hvile,
          la ikke øyet få ro!
          
   
19 ק Stå opp, rop høyt om natten,
          rop ved hver nattevakt.
          Øs ut ditt hjerte som vann
          for Herrens ansikt.
          Løft hendene til ham
          for livet til småbarna dine,
          som forgår av sult
          på alle gatehjørner.
          
   
20 ר Se, Herre,
          se hvem du har gjort dette med!
          Skal kvinner spise barna sine,
          småbarna de bærer på armen?
          Skal prest og profet bli drept
          i Herrens helligdom?
          
   
21 ש Unge og gamle ligger
          på bakken ute i gatene.
          Mine unge jenter og gutter
          har falt for sverd.
          Du drepte dem på din vredes dag,
          du slaktet uten skånsel.
          
   
22 ת Slik du samler folket en høytidsdag,
          kalte du sammen redsler fra alle kanter.
          Ingen slapp unna, ingen overlevde
          på Herrens vredesdag.
          Dem jeg hadde båret og fostret,
          gjorde fienden ende på.
Note: sin fotskammel: trolig paktkisten. Jf. Sal 132,7.
Klag 2,10 viser til Jer 6,26
Note: støv på hodet … sekkestrie: tegn på sorg. Jf. 1 Mos 37,34; 1 Sam 4,12; Job 2,12. ▶sørgeskikker.
Forrige kapittelNeste kapittel

13. mai 2021

Dagens Bibelord

Lukas 24,46–53

Les i nettbibelen

46og han sa til dei: «Slik står det skrive: Messias skal lida og stå opp frå dei døde tredje dagen, 47og i hans namn skal omvending og tilgjeving for syndene forkynnast for alle folkeslag; de skal byrja i Jerusalem. 48De er vitne om dette. ... Vis hele teksten

46og han sa til dei: «Slik står det skrive: Messias skal lida og stå opp frå dei døde tredje dagen, 47og i hans namn skal omvending og tilgjeving for syndene forkynnast for alle folkeslag; de skal byrja i Jerusalem. 48De er vitne om dette. 49Eg sender over dykk det som Far min har lova. Men de skal halda dykk i byen til de blir kledde med kraft frå det høge.» 50Så førte han dei ut mot Betania, og han lyfte hendene og velsigna dei. 51Og medan han velsigna dei, skildest han frå dei og vart teken opp til himmelen. 52Då fall dei på kne og tilbad han. Så gjekk dei tilbake til Jerusalem i stor glede. 53Sidan var dei stadig i tempelet og lova og prisa Gud.