Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Apostlenes gjerninger

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28
Se film

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.

Forrige kapittelNeste kapittel

PAULUS' FØRSTE MISJONSREISE (Kap. 13–14)
Paulus og Barnabas sendes ut
13    I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus.  2 En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.»  3 Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.
På Kypros
 4 Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros.  5 De kom til Salamis, hvor de forkynte Guds ord i jødenes synagoger. Også Johannes var med dem som medhjelper.  6 De dro tvers over øya helt til Pafos. Der støtte de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Barjesus.  7 Han holdt til hos guvernøren Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Han ba Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord.  8 Men Elymas – trollmannen, som navnet hans betyr – motarbeidet dem og forsøkte å få guvernøren bort fra troen.  9 Da ble Saulus, som også het Paulus, fylt av Den hellige ånd. Han så trollmannen rett inn i øynene 10 og sa: «Du djevelens sønn, full av all slags svik og ondskap, en fiende av alt som er rett, skal du aldri holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete? 11 Se, nå legger Herren sin hånd på deg: Du skal være blind en tid og ikke se solen.» Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne leie ham. 12 Da guvernøren så det som skjedde, ble han helt overveldet av Herrens lære og kom til tro.
Paulus taler i Antiokia ved Pisidia
13 Paulus og følget hans seilte fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Der forlot Johannes dem og reiste tilbake til Jerusalem. 14 De andre dro videre fra Perge og kom til Antiokia ved Pisidia. På sabbatsdagen gikk de inn og satte seg i synagogen. 15 Etter tekstlesningen fra loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud ned til dem: «Brødre, har dere et ord til oppbyggelse for folket, så tal!» 16 Paulus reiste seg, ga et tegn med hånden og sa:
        «Israelittiske menn og dere andre som frykter Gud, hør på meg!
17 Han som er Gud for vårt folk Israel, utvalgte våre fedre. Han gjorde dem til et stort folk da de levde som innflyttere i Egypt, og med løftet arm førte han dem ut derfra. 18 I omkring førti år bar han over med dem i ørkenen. 19 Han utryddet sju folk i Kanaan og lot dem overta landet deres. 20 Det gikk omtrent 450 år. Deretter ga han dem dommere, helt til profeten Samuel. 21 Så ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, og han var konge i førti år. 22 Gud avsatte ham og oppreiste David til konge over dem. Han fikk dette vitnesbyrdet av Gud: ‘ Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil.’ 23 Av hans etterkommere lot Gud en frelser for Israel stå fram, slik han hadde lovet, og det er Jesus. 24 Før han trådte fram, hadde Johannes forkynt omvendelse og dåp for hele Israels folk. 25 Da Johannes fullførte sitt livsløp, sa han: ‘Jeg er ikke den dere tror jeg er. Men etter meg kommer det en som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.’
   
26 Brødre, dere som er av Abrahams ætt, og dere andre blant oss som frykter Gud! Det er til oss ordet om denne frelsen er blitt sendt. 27 For verken de som bor i Jerusalem eller lederne deres forsto hvem han var. De dømte ham og oppfylte dermed profetordene som blir lest opp hver sabbat. 28 De kunne ikke finne noe grunnlag for dødsdom, men likevel ba de Pilatus om å henrette ham. 29 Og da de hadde fullført alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i en grav. 30 Men Gud reiste ham opp fra de døde, 31 og han viste seg i mange dager for dem som hadde fulgt ham fra Galilea opp til Jerusalem. De er nå hans vitner for folket. 32 Og nå forkynner vi det gode budskapet for dere, at det løftet som ble gitt til fedrene, 33 det har Gud oppfylt for oss som er barna deres, da han reiste opp Jesus. Slik står det også skrevet i andre salme:
           Du er min Sønn,
           jeg har født deg i dag.
34 Men at han reiste ham opp fra de døde så han aldri skal gå til grunne, det har han sagt slik: Jeg vil la dere få løftene til David, de som står fast. 35 Og et annet sted sier han: Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse. 36 David var en tjener for Guds plan i sin levetid. Så døde han og ble forent med sine fedre, og han så forråtnelse. 37 Men han som Gud reiste opp, så ikke forråtnelse. 38 Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, 39 det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. 40 Pass dere så ikke det profetene har sagt, skal hende med dere:
          
   
41  Se, dere som er fulle av forakt,
           dere skal undre dere og bli til intet.
           For en gjerning skal jeg gjøre i deres dager,
           en gjerning dere ikke ville tro
           om dere fikk den fortalt.»
42 Da de gikk ut, ble de oppfordret til å tale mer om dette neste sabbat. 43 Og da forsamlingen løste seg opp, var det mange som fulgte dem, både jøder og gudfryktige proselytter. Paulus og Barnabas talte med dem og la dem på hjertet at de måtte holde fast ved Guds nåde.
   
44 Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Herrens ord. 45 Da jødene så folkemengden, ble de brennende harme, og med hånlige ord motsa de det Paulus forkynte. 46 Paulus og Barnabas sa da rett ut: «Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige livet, så går vi nå til hedningene. 47 For dette er Herrens befaling til oss:
           Jeg har satt deg til et lys for folkeslag,
           for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.»
48 Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og alle som var bestemt til evig liv, kom til tro. 49 Herrens ord ble spredt over hele området. 50 Men jødene fikk hisset opp de fornemste blant de gudfryktige kvinnene og de fremste mennene i byen, og de fikk i gang en forfølgelse av Paulus og Barnabas, som ble jaget bort fra området. 51 Da ristet de støvet av føttene mot dem og dro til Ikonium. 52 Men disiplene ble fylt av glede og Den hellige ånd.
Note: Antiokia: >6,5. Niger: er latin og betyr «svart».
Apg 13,5 viser til Apg 12,12+
Note: Johannes: før i Apg kalt Johannes Markus. Jf. 12,25.
Note: Saulus: Paulus' jødiske navn.
Apg 13,15 viser til Apg 15,21
Note: til oppbyggelse: Det gr. ordet kan romme både formaning og trøst. Jf. 4,36; Hebr 13,22. ▶formaning.
Note: som frykter Gud: >10,2.
Apg 13,18 viser til 5 Mos 1,31, 5 Mos 2,7
Note: bar han over med dem: En del tidlige håndskrifter har «sørget han for dem».
Apg 13,28 viser til Luk 23,18ff
Apg 13,30 viser til Apg 2,24+
Apg 13,36 viser til Apg 2,29ff+
Apg 13,43 viser til Apg 11,23
Note: proselytter: >2,11.
Note: de gudfryktige: >10,2.
Apg 13,51 viser til Matt 10,14, Apg 18,6
Note: ristet … av føttene: symbolsk handling som ga uttrykk for at man avbrøt fellesskapet med noen.
Forrige kapittelNeste kapittel

17. oktober 2021

Dagens Bibelord

Lukas 16,19–31

Les i nettbibelen

19Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. 20Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. ... Vis hele teksten

19Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. 20Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. 21Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. 22Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. 23Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 24‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ 25Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. 26Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ 27Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham 28til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ 29Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ 30Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ 31Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»