Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salomos ordspråk

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31

Forrige kapittelNeste kapittel
27Pris deg ikke lykkelig over morgendagen,
          for du vet ikke hva den vil bringe.
          
   
 2 La en annen prise deg lykkelig, ikke din egen munn,
          en fremmed, ikke dine egne lepper.
          
   
 3 Steinen er tung, og sand veier mye,
          den dummes sinne er tyngre enn begge.
          
   
 4 Harmen er grusom, vreden er en flom,
          men hvem kan stå seg mot sjalusi?
          
   
 5 Bedre er åpen kritikk enn skjult sympati.
          
   
 6 Sår fra en venn er til å stole på,
          kyss fra en fiende er svikefulle.
          
   
 7 Den mette vraker den fineste honning,
          for den sultne smaker også det beske søtt.
          
   
 8 Lik en fugl som flyr bort fra redet,
          er en mann som flyr bort fra hjemmet.
          
   
 9 Olje og røkelse gleder hjertet,
          godt vennskap styrker sjelen.
          
   
10 Gi ikke slipp på din venn
          og på din fars venn,
          gå ikke inn i din brors hus
          på din ulykkesdag.
          Bedre med en nær nabo
          enn en bror langt borte.
          
   
11 Bli vis, min sønn, og gled mitt hjerte,
          så jeg kan svare dem som håner meg.
          
   
12 Den kløktige ser ulykken komme og søker ly,
          de vettløse går på og får sin straff.
          
   
13 Ta klærne fra den som har stilt sikkerhet for en fremmed,
          ta pant i dem for de ukjente!
          
   
14 Om noen velsigner sin neste
          med høy stemme tidlig om morgenen,
          regnes det som en forbannelse.
          
   
15 Som stadig takdrypp en regnværsdag,
          slik er en trettekjær kvinne.
          
   
16 Å skjule henne er som å skjule vinden
          eller å gripe olje med hånden.
          
   
17 Jern kvesser jern,
          og det ene mennesket kvesser det andre.
          
   
18 Den som passer på fikentreet, får spise frukten;
          den som tar vare på sin herre, vinner ære.
          
   
19 Som ansikt speiler seg mot ansikt i vannet,
          finner det ene mennesket sitt hjerte igjen hos det andre.
          
   
20 Dødsrikets avgrunn blir aldri mett,
          og menneskets øyne får aldri nok.
          
   
21 Sølv prøves i smeltedigelen
          og gull i smelteovnen,
          og mannen når han får ros.
          
   
22 Støter du den dumme i morteren
          og knuser ham sammen med kornet,
          går dumheten likevel ikke av ham.
          
   
23 Merk deg hvordan sauene ser ut,
          ha omsorg for buskapen din!
          
   
24 For rikdom varer ikke evig.
          Går et diadem fra slekt til slekt?
          
   
25 Når nytt gress viser seg etter slåtten
          og høyet fra fjellene er samlet inn,
          
   
26 da har du lam som gir deg klær,
          og bukker til å kjøpe jord for,
          
   
27 du har geitemelk nok til å fø deg selv og ditt hus
          og livsopphold for tjenestejentene.
Ordsp 27,13 viser til Ordsp 20,16
Note: de ukjente: eller «en fremmed kvinne».
Forrige kapittelNeste kapittel

16. september 2021

Dagens Bibelord

Esekiel 37,1–14

Les i nettbibelen

1Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar. 2Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre. ... Vis hele teksten

1Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar. 2Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre. 3Då sa han til meg: «Menneske, kan desse knoklane bli levande att?» Eg svara: «Min Herre og Gud, det veit berre du.» 4Han sa: «Tal profetord over desse knoklane og sei til dei: Tørre knoklar, høyr Herrens ord! 5Så seier Herren Gud til desse knoklane: Sjå! Eg lèt det koma ånd i dykk, så de blir levande. 6Eg fester sener på dykk, legg kjøt på, dreg hud over og gjev dykk andedrag så de blir levande. Då skal de kjenna at eg er Herren.» 7Eg tala profetord, som eg hadde fått bod om. Sjå, eg profeterte, og det tok til å buldra og skjelva. Knoklane la seg inn mot kvarandre, knokkel mot knokkel. 8Eg såg, og sjå! – det kom sener og kjøt på dei, og det drog seg hud over. Men ånd mangla dei. 9Då sa han til meg: «Tal profetord til ånda! Menneske, tal profetisk og sei til ånda: Så seier Herren Gud: Kom, ånd, frå dei fire vindretningane og blås på desse drepne så det kjem liv i dei.» 10Eg tala profetord, som han hadde bode meg. Då kom det ånd i dei, så dei vart levande. Dei reiste seg opp og stod på føtene. Det var ein umåteleg stor hær. 11Så sa han til meg: Menneske, desse knoklane er heile Israelsfolket. Høyr kva dei seier: «Våre knoklar har tørka inn, vår von er knust. Det er ute med oss!» 12Tal difor profetord og sei til dei: Så seier Herren Gud: Sjå, mitt folk, eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav. Så fører eg dykk til Israels-landet. 13Mitt folk, de skal kjenna at eg er Herren når eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav! 14Eg gjev dykk mi ånd, så de blir levande, og lèt dykk finna kvile i dykkar eige land. Då skal de kjenna at eg, Herren, har tala og sett det i verk, seier Herren.