Tredje søndag i advent
I advent flettes flere linjer sammen: Kristus har kommet, og han skal komme igjen. Samtidig kommer han uavbrutt til oss, hver dag og i hvert øyeblikk. Adventstiden fyller oss med forventning, julen blender oss med troens store mysterium: Gud ble menneske.
4som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord: En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! 5Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal bli rette, de steinete stier jevne.
Det er ingen tilfeldighet at Jesajas poesi siteres av evangelisten Lukas når en ny profet, døperen Johannes, står fram duftende av ørken og villhonning. Sangene vi synger, forteller om livene vi lever. «Vil dere vite hva vi tror, kom og hør hva vi synger!» sa de i den tidlige kirken. Det er sangen i gudstjenesten, ikke bøkene vi skriver om troen, som avslører teologien som leves ut i praksis.
Men kan en sang virkelig forandre virkeligheten? Det er jo «bare» poesi. Språkets mulighet til å skape forandring skal ikke undervurderes. Det er derfor diktaturer alltid har villet ta kontroll over språket, så vel i mediene som blant dem som har ordet som verktøy – forfatterne og poetene. Og det er nettopp språket som har vært profetenes våpen i kampen for endring og mot fornedrelse. Ingen imperier, enten de er politiske eller religiøse, verdsetter det frie ordet.
Profetene er poeter som med sin patos får folket til å synge. Det er en sang om frihet født i trengsel, en ny og annerledes sang enn den som høres i dansen rundt gullkalven. Så lenge den nye sangen lyder, finnes det et folk som ikke aksepterer maktens definisjon av virkeligheten. «Sett ikke lit til stormenn», advarer salmisten (Salme 146,3) Lukasevangeliets tredje kapittel begynner med å liste opp samtidens makthavere. Ingen av disse ga det undertrykte folket noe håp om en forandring, men etter at de så og hørte Johannes, fikk de håpet tilbake: «Folket gikk nå med forventning.» (Luk 3,15).
En profet er ingen apologet som skal bevise ting. Forklaringer kan verken tilfredsstille eller overbevise. Profeten lar et lys trenge fram som gjør det mulig å bo i visjonen om en alternativ framtid, til tross for at vi ikke klarer å skimte denne framtiden. I dette lyset overlever troen. Derfor er den profetiske poesien avgjørende. Den peker på et håp bortenfor de uunngåelige tapene – og en lang ventetid der vi ikke kan gjøre annet enn å verne om Guds løfte.
Bønn
Gud, du vet hvor vanskelig vi har for å slippe kontrollen, av frykt for det vi ikke kan overskue. La din kjærlighet overraske oss, slik at vi kan leve i tillit til at vår og hele verdens framtid ligger i dine hender. Amen.