Alt til sin tid – Dag 3
Er det noen mening med livet? Forkynneren konkluderer med at verken visdom, rikdom, filosofisk gransking, nytelser eller hardt arbeid kan lede ut av tomheten. Men han trekker ikke ateismens slutning og ikke pessimismens. Han ser Guds virksomme hånd – Gud gjør alt. Gud er ikke et emne Forkynneren gransker og stiller kritiske spørsmål til. Gud er den trygge grunnen han fester sin tro og tillit til, hans kilde til livet.
Andakt
«Det er en tid for alt.» Vi skal ikke ha levd lenge før vi ser at det
stemmer. Vi ser fasene komme og gå og nikker gjenkjennende. Men kan
disse sannhetene også bli en sovepute? Er alt ment å bare være en fase?
Jeg har ofte kontakt med frivillige ledere i kirker og forsamlinger, og de fleste beskriver situasjonen sin slik: Det er vanskelig å få nye frivillige, og de mellom 50 og 65 år er nesten borte. Er årsaken kanskje at de tenker nettopp at «det er en tid for alt»?
Både tjeneste og kall kan endre seg gjennom livet, men det er én ting som ikke forandres: Du trengs i Guds rike. Gud har en plass og en oppgave for alle, uansett livsfase. Det handler om å prioritere. Det fins en tjeneste selv for dem med små barn. Og kallet og utrustningen din forsvinner ikke om du fyller 50 år.
Tenk om Paulus hadde vært for travel? Eller Abraham og Sara hadde sagt nei til kallet på grunn av alder?
1Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: 2en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, 3en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge, 4en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse, 5en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være, 6en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste, 7en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale, 8en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred. 9Hva har den som arbeider, igjen for alt sitt strev? 10Jeg så det vonde strevet som Gud har gitt menneskene. 11Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt. 12Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn å glede seg og nyte det gode i livet. 13For når et menneske får spise og drikke og har glede av alt han eier, er også det gitt av Gud. 14Jeg skjønte at alt Gud gjør, står gjennom alle tider. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra. Gud har gjort det slik for at menneskene skal ha ærefrykt for ham. 15Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant. 16Videre så jeg under solen: På rettens sted rådde uretten, der rettferd skulle råde, rådde uretten. 17Da sa jeg i mitt hjerte: Det er Gud som skal dømme den som gjør rett og den som gjør urett. Ja, han har fastsatt en tid for alle ting og for alt som blir gjort. 18Jeg sa i mitt hjerte om menneskene: Gud prøver dem så de selv kan se at de er som dyr. 19For det går mennesket som det går dyrene, den ene som den andre: Begge skal dø, samme livsånde har de alle. Mennesket har ingen fortrinn framfor dyrene. For alt er forgjengelig. 20Alle går til det samme sted. Alle er kommet av støv og skal bli til støv igjen. 21Hvem vet om menneskers ånd stiger opp, mens dyrenes ånd synker til jorden? 22Jeg så at ingen ting er bedre enn at mennesket finner glede i sine gjerninger; dette er den lodd det har fått. For hvem lar mennesket se det som siden skal komme?
Les mer:
1Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! 2Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. 3Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» 4Så dro Abram, slik Herren hadde sagt ham, og Lot dro sammen med ham. Abram var 75 år gammel da han brøt opp fra Harran. 5Og Abram tok med seg sin kone Sarai og sin nevø Lot og alle eiendelene de hadde samlet seg, og folkene de hadde skaffet seg i Harran. De brøt opp for å dra til landet Kanaan.Da de kom til Kanaan,
1Herren viste seg for Abraham i Mamres eikelund en gang han satt i teltåpningen da dagen var på det varmeste. 2Han så opp og fikk øye på tre menn som sto foran ham. Da han så dem, sprang han dem i møte fra teltåpningen, bøyde seg til jorden 3og sa: «Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener! 4La meg hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet! 5Og la meg hente litt mat, så dere kan styrke dere før dere drar videre, siden dere nå har lagt veien forbi deres tjener.» De svarte: «Ja, gjør som du sier!» 6Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Skynd deg og kna tre sea fint mel og bak brødleiver!» 7Selv sprang Abraham bort til storfeet og hentet en fin og god kalv. Den ga han til tjenestegutten, og han skyndte seg å lage den til. 8Så tok han rømme og melk og den kalven som gutten hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han ble stående hos dem under treet mens de spiste. 9Da sa de til ham: «Hvor er Sara, din kone?» Abraham svarte: «Der inne i teltet.» 10Han sa: «Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal din kone Sara ha en sønn.» Sara hørte det i teltåpningen, som var like bak ham. 11Abraham og Sara var gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. 12Og Sara lo med seg selv: «Skulle jeg føle lyst, utslitt som jeg er? Og herren min er også gammel.» 13Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor ler Sara og sier: Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er? 14Er det noe som er umulig for Herren? Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne. Da skal Sara ha en sønn.» 15Sara nektet: «Jeg lo ikke.» For hun var redd. Men han svarte: «Jo, du lo.»
17Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. 18Da de var kommet, talte han til dem:«Dere vet hvordan jeg har gått fram hos dere hele tiden, fra den første dagen jeg satte foten i Asia. 19Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelsene jødene har ført over meg med sine onde planer. 20Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, men jeg har forkynt for dere og undervist dere både offentlig og i hjemmene. 21Jeg har vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus. 22Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, 23men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg. 24Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde. 25Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt Riket for, aldri mer skal se ansiktet mitt. 26Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv, 27for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje. 28Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. 29For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. 30Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. 31Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.
8Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. 9For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. 10Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven. 11Dessuten vet dere hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. 12Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning. 13La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse. 14Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær.