Salme 95

Å be med Bibelens salmer er å la tanker og ord mennesker har rettet til Gud gjennom årtusener, få bli mine tanker og ord. I dem finner vi uttrykk for det vi vil si som vi kanskje selv hverken har mot eller kreativitet til å få frem. Salmenes bok er som en pensumbok på bønnens skole.

En uke med salmene Header

Kom og hør

Salmene 95,1-11

Les i nettbibelen.

1Kom, la oss juble for Herren, hylle vår frelses klippe! 2La oss gå fram for ham med lovsang, hylle ham med sang og spill! 3For Herren er en stor Gud, en stor konge over alle guder. 4Han har jordens dyp i sin hånd, fjelltoppene tilhører ham. 5Havet er hans, han har skapt det, hendene hans har formet det faste landet. 6Kom, la oss knele og kaste oss ned, bøye kne for Herren, vår skaper! 7For han er vår Gud, vi er folket han gjeter, flokken i hans hånd. Ville dere bare høre hans røst i dag! 8Gjør ikke hjertet hardt som ved Meriba, som den dagen ved Massa i ørkenen, 9da fedrene deres utfordret meg og satte meg på prøve, enda de så hva jeg gjorde! 10I førti år hadde jeg avsky for denne slekten. Jeg sa: De er et folk som farer vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier. 11Så sverget jeg i min vrede: Aldri skal de komme inn til min hvile!

Denne salmen, som gjennom århundrer er blitt brukt til å åpne den daglige syklusen av tidebønner i klostrene, beveger seg på to plan: invitasjon og beskrivelse. På den ene siden finner vi en rekke imperativer, rettet til den troende forsamling. På den andre, deskriptive utsagn som først og fremst omhandler Gud, men også folket og dets forhold til Herren.

Invitasjonen er til lovprisning og lydighet: «Kom la oss juble for Herren, la oss hylle, la oss tre fram for ham» (v. 1–2), «Kom, la oss knele og kaste oss ned, bøye kne» (v. 6), «Ville dere bare høre hans røst i dag! Gjør ikke hjertet hardt» (v. 7–8). Beskrivelsene viser oss Herren som Gud, allmektig Skaper og Konge, gjeteren som holder folket i sin hånd. De gir oss grunnlaget for invitasjonene. Det er fordi Herren er som han er, at folket bør forholde seg til ham slik de oppfordres til.

Selv om det er noe i mange av oss som instinktivt vil vike tilbake for å bøye seg i tilbedelse for en annen, er nok salmens første del lettere for oss å svelge enn den andre. Vi kan takle en allmektig Skaper, et høyere Vesen, som, tross alt, kaller på vår ærbødighet når vi gripes av storheten vi ser rundt oss. Teksten leder oss varsomt via det fantastiske skaperverket frem til den Gud som har formet både det og oss.

Men så ripper den opp i en smertefull hendelse fra Israels historie: opprøret ved Massa og Meriba (2 Mos 17,1–7). Folket på vandring gjennom ørkenen mister tillit og tålmodighet med Gud da det viser seg at det ikke er drikkevann der hvor de har slått leir. De klager til Moses, som bringer saken videre til Herren. Herren ber da Moses slå med staven sin på klippen for å få vann til å strømme fram.

Det er i de konkrete, historiske erfaringene vi gjør, både i det små og i det store, at vår tro både prøves og styrkes. Vår Gud er ikke bare en fjern Skaper, men en som er aktivt tilstede i våre liv – eller i alle fall ønsker å være det. En åpen, lyttende holdning er det som vil gjøre det mulig å la Gud få handle, med oss og gjennom oss.

De siste versene tegner imidlertid et bilde av en Gud som vi kanskje vil nøle med å slippe til. Vil vi ha noe å gjøre med en Gud som får avsky for oss, blir langsint og nekter å slippe oss inn til hvilen dersom vi dummer oss ut? Er Gud virkelig sånn? En måte å lese det på, er at dette er salmistens uttrykk for sin opplevelse. Gud beskrives i menneskelige termer, som nødvendigvis er utilstrekkelige. Salmen får liksom noe ufullendt over seg. Den blir hengende i luften som en uløst konflikt.

Lang tid etter plukker Hebreerbrevets forfatter opp tråden og leser ordene i Salme 95 som et frempek mot den evige hvilen Kristus vil lede oss alle inn til (Heb 4,1–13). Gud gir ikke opp så lett. Langsomt og møysommelig forsøker Herren å få oss med seg, om det så skal ta tusenvis av år. Den vonde, uavsluttede saken får en forløsning.

En slik lesemåte forklarer ikke alt. Den gir ikke tilfredsstillende svar på alle våre uløste gåter og oppklarer ikke alle våre flokede gudsbilder. Den letter ikke nødvendigvis byrden en tung livserfaring utgjør. Men kanskje kan den gi styrke til å leve litt lettere med det uforklarlige, mot til å forestille oss en Gud som kan ha rettmessige forventninger til oss, håp om at vi en gang skal finne hvile, ikke bare for vår kropp, men for vår forstand og for våre sårede sinn.

Sjekk bibelreferansene

1På Herrens befaling brøt hele Israels menighet opp fra Sin-ørkenen og dro videre fra sted til sted. De slo leir i Refidim, men der fantes det ikke vann så folket kunne få drikke. 2Folket trettet med Moses og sa: «Gi oss vann så vi får drikke!» Moses svarte: «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?» 3Men folket tørstet etter vann. De klaget til Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og buskapen vår skal dø av tørst?» 4Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Snart steiner de meg!» 5Herren sa til Moses: «Ta med deg noen av Israels eldste og gå fram foran folket. Og staven som du slo på Nilen med, skal du ta med deg når du går. 6Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke.» Moses gjorde som Herren sa, for øynene på Israels eldste. 7Han kalte stedet Massa og Meriba. For der trettet israelittene, og der satte de Herren på prøve da de sa: «Er Herren iblant oss eller ikke?»

Les i nettbibelen

1La oss altså være på vakt så det ikke skal vise seg at noen av dere blir liggende etter, siden løftet om å komme inn til Guds hvile fortsatt gjelder. 2For det gode budskapet er forkynt både for oss og for dem. Men ordet disse hørte, ble til ingen nytte, fordi de ikke ble ett i troen sammen med dem som hørte det. 3Og det er vi som tror, som går inn til hvilen. For han sa: Så sverget jeg i min vrede: Aldri skal de komme inn til min hvile!Guds gjerninger var riktignok fullført da verdens grunnvoll var lagt. 4For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Så hvilte Gud på den sjuende dag fra alle sine gjerninger. 5Men her sier han: Aldri skal de komme inn til min hvile! 6Altså står det fortsatt igjen at noen skal komme inn til hvilen. For de som først fikk det gode budskapet, kom ikke inn på grunn av ulydighet. 7Derfor fastsetter han på nytt en dag: «i dag», når han lang tid etter gjennom David sier dette som vi alt har nevnt: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde. 8For hvis Josva hadde ført dem til hvilen, ville ikke Gud senere ha talt om en annen dag. 9Altså er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk. 10Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine. 11La oss derfor ivre etter å komme inn til denne hvilen, så ingen faller fra på grunn av samme slags ulydighet. 12For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. 13Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.

Les i nettbibelen