Salme 121
Å be med Bibelens salmer er å la tanker og ord mennesker har rettet til Gud gjennom årtusener, få bli mine tanker og ord. I dem finner vi uttrykk for det vi vil si som vi kanskje selv hverken har mot eller kreativitet til å få frem. Salmenes bok er som en pensumbok på bønnens skole.
1En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? 2Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. 3Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! 4Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. 5Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. 6Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten. 7Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. 8Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.
Ett ord skanderer hele denne salmen: bevare. Vi finner det to ganger i vers 7 og igjen i vers 8. Den samme hebraiske roten brukes for å danne ordet «vokter» i versene 3, 4 og 5. Herren er den som bevarer oss.
Selv om utgangspunktet i vers 1 er en situasjon hvor salmisten ser mot fjellene og spør seg hvor hjelpen skal komme fra, er hele salmen preget av trygghet, bevissthet om at hjelpen kommer, ja, er der allerede. Herren er til å stole på og er tilstede for å verne om sin tjener. Han sover ikke, glemmer oss ikke. Til evig tid kan vi være trygge både for solstikk, månesyke og vaklende føtter. Det er ikke for ingenting at denne salmen gjerne bes før eller under en reise. Vår utgang og vår inngang, vår avreise og vår hjemkomst, ligger trygt i Herrens hender. Det er godt å hvile i, og gir mot til å legge ut.
Likevel vet vi at ulykker skjer, både på veien, på vannet og i luften. Det er ikke alle som kommer trygt hjem igjen. For de fleste av oss inntreffer før eller siden noe som gir oss grunn til å tvile: Sover han likevel? Vi er tilbake ved begynnelsen: Hvor skal egentlig hjelpen komme fra?
Kanskje er det nettopp da vi bør be denne salmen på nytt, for å styrke vår tro. Hva vil det egentlig si, på det dypere planet, at Herren bevarer mitt liv? Hva er det onde, de sterke kreftene representert ved solen og månen, som i mange kulturer er blitt sett på som guddommelige størrelser? Kan det handle om å bli bevart fra å miste motet, miste håpet, i møte med vanskelighetene? Kan det handle om å bli bevart fra å miste seg selv til bitterhet, fiendskap og hat?
Jesus forsikret sine etterfølgere om at hvert hår de hadde på hodet var talt, at de var mer verdt enn mange av de spurvene Faderen har omsorg for og oversikt over (Luk 12,7). Frykt ikke! Og samtidig benektet han ikke at der var de som nok ville både forsøke og lykkes i å skade og drepe dem (Luk 12,4). Han fastholdt likevel at til syvende og sist, selv om livet og kroppen er gudgitte gaver vi skal verne om, er det noe som er verre og mer skadelig enn legemlig død (Luk 12,5) – eller motsatt: Det er noe som er mer verdt å bevare enn sitt fysiske liv.
Det er en skremmende tanke. I likhet med så mange andre potensielt livgivende og håps-styrkende utsagn, kan det lett forvrenges og misbrukes til det motsatte. Men mister det dermed sitt gode potensiale og sin verdi?
Herren vil bevare oss. Og vi kan be om at han vil bevare våre hjerter og tanker fra usunne forståelser og bevare det livgivende potensialet. Vi kan be Salme 121 med den intensjon at vi ønsker å bevare vår integritet som mennesker, også ut over den rent materielle virkeligheten, bevare tilliten til at Gud vil oss vel, bevare håpet om at vi blir vel bevart, uansett.
Sjekk bibelreferansene
7Men til og med hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.
4Til dere, mine venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre mer. 5Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!