Første Mosebok 2,18-25
Genesis betyr opprinnelse. En god måte å sette seg inn i hva denne boken prøver å formidle, er å se for seg en ung israelitt som spør far: «Hvor kommer vi egentlig fra? Hvorfor er vi Guds utvalgte folk?». Disse slektshistoriene er mer enn bare lister over navn (Adam fikk sønnen Set …), de innleder historier.
Av og til møter vi bibelvers som får oss til å stoppe opp, som det er vanskelig å få til å passe inn i vårt virkelighetsbilde. Noen bibelvers «klør i øret», andre «lugger». Vers 18 i dagens tekst gjør vel egentlig begge deler. Første del: «Det er ikke godt for mennesket å være alene», er vi alle enige i. Vi er skapt til fellesskap. Andre del derimot: «Jeg vil lage en hjelper av samme slag», er langt vanskeligere. Er det bare dette kvinnen er? En hjelper?
Denne delen av verset er ganske vanskelig å oversette. Faktisk har ingen av de tre nyeste norske bibeloversettelsene oversatt denne delen av verset likt. Der noen oversettelser velger å bruke «hans like» eller «av samme slag», legger den hebraiske teksten opp til en utfyllende funksjon. Mannen og kvinnen er ikke like som to like frimerker siden av hverandre, de er som to puslespillbrikker som utfyller hverandre.
Anvendelsesspørsmål:
- Hva sier denne teksten om oss mennesker?
18Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag.» 19Herren Gud formet alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av jord. Han førte dem til mennesket for å se hva det ville kalle dem. Det som mennesket kalte hver levende skapning, det fikk den til navn. 20Mennesket ga navn til alt feet og til himmelens fugler og til alle villmarkens dyr. Men til seg selv fant mennesket ingen hjelper av samme slag. 21Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Mens han sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. 22Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen. 23Da sa mannen: «Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.» 24Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. 25Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.
Les mer:
8En mann kan stå helt alene, uten både sønn og bror, og likevel er det ingen ende på alt hans strev; øynene hans blir ikke mette av rikdom. «Hvem er det da jeg strever for så jeg nekter meg selv alt godt?» Også dette er forgjeves og et ondt slit. 9Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev.
25Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, 26for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. 27Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være. 28På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. 29Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. 30For vi er lemmer på hans kropp. 31Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. 32Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. 33Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.