Faste med Peter Halldorf – Dag 2

Fasten er ikke en åndelig triatlon med fokus på hva vi skal avstå fra, den er en øvelse i kjærlighet og oppmerksomhet. Når vi setter av tid til dette, vil kjærligheten fornyes og spire fram fra dypet av vårt hjerte. Peter Halldorf er kjent for å grave dypt i skattene i vår felles kristne tradisjon. Her er et utvalg servert som en god porsjon reisekost for fastetidens vandring.

Håp i praksis

Når landsmennene sitter i eksil i Babel, skriver profeten Jeremia et brev i et forsøk på å gjenoppvekke deres lyst til å synge. Der tegner han opp en djerv visjon – om «framtid og håp». Mens de leser Jeremias brev, er det som om disse underkuede menneskene tør å si: Vi forstår deg ikke, Gud, men vi stoler på deg. «De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme.»

Håpet er i en helt annen kategori enn såkalt «positiv tenkning». Det er et helt annet koordinatsystem, et annet språk. Håpet lar seg ikke konstruere, det kan bare fødes, «når lyset siver inn fra sidene», som poeten Marie Tonkin skriver i diktet «Metamorfoser».

Optimistens tro på at «det ordner seg nok til slutt», viser seg som oftest å være ubegrunnet. Det er nettopp når det ikke ordner seg, at det kristne håpet viser sitt egentlige innhold. I malstrømmen av forfølgelser er det håpet som gjør at kirkens martyrer bevarer sin menneskelighet. Ikke et håp om at lidelsene simpelthen skal ta slutt, men at de er vevet inn i et større bilde.

Profetene kan inngi håp fordi de lever lent mot Guds bryst. Derfor kan de si som salmisten: «Må dere alltid være fylt av livsmot.» Det motsatte av håp er ikke pessimisme – det er fortvilelse. Når angsten og motløsheten er lammende, taler profetene med en stemme av håp. Denne stemmen gjør noe med oss. Ikke bare med tankene våre, men med hendene også.

Håp er mer enn en analyse, mer enn kunnskap og erkjennelse. Håpet er en dyd. En gjenstridig åndelig praksis som foregriper det vi håper på og jager vekk følelsen av resignasjon. Håpet sier: Det er mulig å spise, dyrke, reise, varme opp, avkjøle, leve annerledes. Det føles kanskje ikke sånn, men enhver liten avgjørelse utgjør en forskjell og er en mot- gift mot den giftige fortrengningen.

Å bevare håpet under store påkjenninger er både en men- tal og en åndelig kamp. Derfor trenger vi fellesskap, steder og sammenhenger som kan fungere som synlige fortetninger av håp, tegn på en annen ordning. Når vi lar blikket vårt preges av ærbødighet for alt det skapte og forundring over Guds trofasthet, gir det mot og kraft til et måtehold som set- ter grenser for våre egne behov og gjør hjertene myke. Den gode hånden er vårt håp. Den gjør oss til Guds medskapere av «en ny jord, hvor rettferdighet bor».

Når lidelsen hjemsøker oss, Herre, og vårt håp føles hult og falskt, send da din hellige Ånd som skjenker trøst som ikke bedrar. Amen.

Bibeltekst

Romerne 12,12

12Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen.

Les mer:

11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

6 De ropte til deg og ble reddet,
de stolte på deg og ble ikke til skamme.

7 Men jeg er en mark og ikke en mann,
spottet av mennesker, foraktet av folk.

13 Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.