Ny reise til Egypt (1 Mos 43,1-44,34)

1Hungersnøden lå tungt over landet. 2Da de hadde brukt opp kornet de hadde hentet i Egypt, sa faren til dem: «Dra av sted igjen og kjøp litt mat til oss!» 3Men Juda svarte: «Mannen advarte oss og sa: Dere får ikke tre fram for meg hvis ikke broren deres er med dere. 4Hvis du sender broren vår med oss, skal vi dra ned og kjøpe mat til deg. 5Men hvis du ikke gjør det, drar vi ikke. For mannen sa til oss: Dere får ikke tre fram for meg uten at broren deres er med dere.» 6Da sa Israel: «Hvorfor gjorde dere meg ondt ved å fortelle mannen at dere har enda en bror?» 7De svarte: «Mannen spurte oss nøye ut både om oss selv og om slekten vår. Han sa: Lever faren deres ennå? Har dere noen bror? Og vi svarte på det han spurte om. Hvordan kunne vi vite at han ville si: Kom hit med broren deres!» 8Da sa Juda til sin far Israel: «Send gutten med meg! La oss bryte opp og dra av sted, så vi kan leve og ikke dø, både vi, du og barna våre. 9Jeg skal garantere for ham, du kan kreve ham igjen av min hånd. Kommer jeg ikke tilbake med ham og stiller ham fram for deg, vil jeg være skyldig for deg hele mitt liv. 10Hadde vi ikke ventet så lenge, kunne vi nå vært fram og tilbake to ganger.» 11Da sa deres far Israel til dem: «Er det ingen annen råd, så gjør slik: Ta med i sekkene deres en gave til mannen, noe av det beste som finnes i landet, litt balsam og litt honning, gummi og harpiks, pistasjnøtter og mandler! 12Og ta dobbelt så mange penger med dere, så dere kan levere tilbake de pengene dere fikk igjen, de som lå øverst i sekkene. Kanskje det var en feiltagelse. 13Ta så broren deres, bryt opp og vend tilbake til mannen! 14Måtte Gud, Den veldige, la dere finne barmhjertighet hos denne mannen, så han sender med dere den andre broren deres og Benjamin. Skal jeg bli barnløs, så blir jeg barnløs.» 15Så tok mennene med seg denne gaven, dobbelt så mange penger, og Benjamin. De brøt opp og dro ned til Egypt og trådte fram for Josef. 16Da Josef så at Benjamin var med dem, sa han til bestyreren for huset sitt: «Før disse mennene hjem, slakt og gjør i stand, for de skal spise hos meg ved middagstid!» 17Mannen gjorde som Josef sa. Han tok dem med inn i Josefs hus. 18Men da de ble ført inn i Josefs hus, ble de redde. De sa: «Det er vel på grunn av pengene som ble lagt tilbake i sekkene våre forrige gang, at vi blir ført hit. Nå kan de overfalle oss, kaste seg over oss, gjøre oss til slaver og ta eslene våre.» 19De gikk bort til bestyreren for Josefs hus og snakket med ham ved inngangen til huset. 20«Unnskyld oss, herre», sa de, «vi har vært her nede en gang før og kjøpt mat. 21Men da vi slo leir for natten og åpnet sekkene våre, fant hver av oss pengene øverst i sekken, våre egne penger i sin fulle vekt. Nå har vi dem med oss tilbake. 22Vi har også med oss mer penger til å kjøpe mat for. Vi vet ikke hvem som la pengene i sekkene våre.» 23Da sa han: «Fred være med dere, vær ikke redde! Deres Gud, deres fars Gud, har gitt dere en skatt i sekkene. Pengene deres har jeg fått.» Så førte han Simon ut til dem. 24Siden førte mannen dem inn i Josefs hus. Han ga dem vann så de fikk vasket føttene, og han ga fôr til eslene deres. 25Og de gjorde gaven klar før Josef skulle komme ved middagstid, for de hadde hørt at de skulle spise der. 26Så kom Josef hjem, og de bar fram gaven de hadde med seg inn i huset, og kastet seg til jorden for ham. 27Han spurte hvordan det sto til med dem. Så sa han: «Står det bra til med den gamle faren deres, som dere snakket om? Lever han ennå?» 28«Ja», svarte de, «det står bra til med vår far, din tjener. Han lever ennå.» De bøyde seg og kastet seg ned for ham. 29Da fikk han øye på Benjamin, sin bror, og sa: «Er dette den yngste broren deres, som dere fortalte meg om? Gud være deg nådig, min sønn!» 30Josef skyndte seg bort, for kjærligheten til broren blusset opp i ham, så han måtte gråte. Derfor gikk han inn i kammeret sitt og gråt. 31Så vasket han ansiktet og gikk ut igjen. Han la bånd på seg og sa: «Sett fram maten!» 32De satte fram for ham og for brødrene og for de egypterne som spiste hos ham, hver for seg. For egypterne kunne ikke spise med hebreerne; det var avskyelig for dem. 33Brødrene fikk sitte rett foran Josef, den eldste øverst og den yngste nederst. Da så de forundret på hverandre. 34Han lot dem få av rettene på sitt eget bord, og han lot Benjamin få fem ganger så mye som de andre. Og de drakk seg fulle sammen med ham. 1Siden sa Josef til bestyreren for huset sitt: «Fyll sekkene til disse mennene med korn, så mye de orker å bære, og legg pengene til hver av dem øverst i sekken! 2Legg så begeret mitt, sølvbegeret, øverst i sekken til den yngste, sammen med kornpengene hans!» Og han gjorde som Josef sa. 3Da det ble lyst neste morgen, ble de sendt av sted med eslene sine. 4De dro ut av byen, men var ikke kommet langt før Josef sa til bestyreren: «Sett etter mennene! Når du tar dem igjen, skal du si: Hvorfor gjengjelder dere godt med ondt? 5Er ikke dette det begeret som min herre drikker av, og som han spår i? Det er ondt, det dere har gjort!» 6Han tok dem igjen og sa dette til dem. 7Men de svarte ham: «Hvorfor sier vår herre dette? Det kunne ikke falle dine tjenere inn å gjøre noe slikt! 8Se, pengene som vi fant øverst i sekkene våre, tok vi med oss tilbake til deg fra Kanaan. Hvorfor skulle vi stjele sølv eller gull fra din herres hus? 9Den av tjenerne dine som begeret blir funnet hos, skal dø, og vi andre skal være slaver for vår herre.» 10Han svarte: «Det skal bli som dere sier denne gangen også. Den som begeret blir funnet hos, skal være slaven min, dere andre skal være uten skyld.» 11Så skyndte de seg og løftet sekkene ned på jorden og åpnet hver sin sekk. 12Han undersøkte dem, begynte hos den eldste og endte hos den yngste. Og begeret ble funnet i sekken til Benjamin. 13Da flerret de klærne sine, lesset på hvert sitt esel og vendte tilbake til byen. 14Da Juda og brødrene kom inn i Josefs hus, var Josef der ennå. Og de kastet seg til jorden for ham. 15Josef sa til dem: «Hva er det dere har gjort? Vet dere ikke at en mann som jeg kan spå?» 16«Hva skal vi svare, herre?» sa Juda. «Hva kan vi si? Hvordan kan vi vise at vi er uskyldige? Gud har funnet skyld hos dine tjenere. Nå er vi slavene dine, herre, både vi og han begeret ble funnet hos.» 17Men Josef sa: «Det kunne ikke falle meg inn å gjøre slikt! Mannen som hadde begeret, skal være min slave. Dere andre kan dra opp til deres far.» 18Da gikk Juda bort til ham og sa: «Vær så snill, herre, hør hva din tjener har å si, og bli ikke sint på din tjener, du er jo som farao selv. 19Min herre spurte sine tjenere: Har dere noen far eller bror? 20Og vi svarte: Vi har en gammel far, og han fikk en gutt på sine gamle dager. Guttens bror er død, og han er alene igjen etter sin mor. Faren elsker ham. 21Da sa du til dine tjenere: Kom ned til meg med ham så jeg kan se ham med egne øyne! 22Men vi svarte vår herre: Gutten kan ikke forlate faren sin; gjør han det, dør faren. 23Men du sa til tjenerne dine: Kommer ikke den yngste broren hit sammen med dere, skal dere ikke få tre fram for meg. 24Da vi kom hjem til vår far, din tjener, fortalte vi ham hva du hadde sagt, herre. 25Han sa: Dra av sted igjen og kjøp litt mat til oss. 26Vi svarte: Vi kan ikke dra ned uten at den yngste broren vår er med. Drar vi uten broren vår, får vi ikke se mannen. 27Da sa vår far, din tjener, til oss: Dere vet at min kone fødte meg to sønner. 28Den ene ble borte for meg. Jeg sa at han sikkert var revet i hjel, og jeg har ikke sett ham siden. 29Om dere også tar denne fra meg og det skulle hende ham en ulykke, da sender dere meg gråhåret og sorgtung ned i dødsriket. 30Kommer jeg nå til min far, din tjener, uten gutten som han er knyttet til med hele sin sjel, 31da dør han når han ser at gutten ikke er med oss. Dine tjenere kommer til å sende vår far og din tjener gråhåret og sorgtung ned i dødsriket. 32For jeg, din tjener, garanterte for unggutten hos far og sa: Kommer jeg ikke tilbake til deg med ham, er jeg skyldig for min far hele mitt liv. 33La nå din tjener bli igjen som slave for min herre i stedet for gutten. Så kan han dra opp sammen med brødrene sine. 34For hvordan skulle jeg kunne dra opp til faren min uten gutten og se den sorg som da ville ramme ham?»