Tornebusken (2 Mos 3,1-4,17)

1Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro, presten i Midjan. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb. 2Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. 3Og Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette mektige synet. Hvorfor brenner ikke tornebusken opp?» 4Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» 5Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» 6Så sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud. 7Herren sa: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. 8Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning, stedet hvor kanaaneerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene bor. 9For nå har skriket fra israelittene nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterne undertrykker dem. 10Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.» 11Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» 12Han svarte: «Jeg vil være med deg! Dette skal du ha til tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene Gud på dette fjellet.» 13Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» 14Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» 15Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt. 16Gå og kall sammen Israels eldste, og si til dem: Herren, fedrenes Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg og sagt: Jeg har holdt øye med dere og med alt som ble gjort mot dere i Egypt. 17Og jeg har sagt at jeg skal føre dere bort fra plagene i Egypt og opp til landet til kanaaneerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene, til et land som flyter av melk og honning. 18De kommer til å høre på deg. Og så skal du og Israels eldste gå til kongen i Egypt og si: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. La oss nå få dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud! 19Men jeg vet at egypterkongen ikke vil la dere dra om ikke en sterk hånd tvinger ham. 20Derfor vil jeg rekke ut hånden og slå Egypt med alle de undergjerningene som jeg vil gjøre blant dem. Deretter skal han la dere dra. 21Og jeg lar dere finne nåde i egypternes øyne. Når dere drar, skal dere ikke dra tomhendt. 22Hver kvinne skal be sin nabokone og de kvinnene hun bor sammen med, om gjenstander av sølv og gull og om klær. Det skal dere la sønnene og døtrene deres bære. Slik skal dere utnytte egypterne.» 1Moses svarte: «Men sett at de ikke tror meg og ikke hører på meg, men sier: Herren har ikke vist seg for deg.» 2Herren sa til ham: «Hva har du i hånden?» «En stav», svarte han. 3«Kast den på jorden!» sa han. Og Moses kastet den på jorden. Da ble staven til en slange, og Moses flyktet for den. 4Herren sa til Moses: «Rekk ut hånden og grip den i halen!» Så rakte han ut hånden og grep den, og den ble til en stav i hånden hans. 5«Dette er for at de skal tro at Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har vist seg for deg.» 6Og Herren fortsatte: «Stikk hånden inn på brystet!» Han stakk hånden inn på brystet og dro den ut igjen. Og se, hånden hadde fått hvite flekker, lik snø. 7Da sa Herren: «Stikk hånden inn på brystet igjen!» Moses stakk hånden inn på brystet, og han dro den ut, og se, huden var blitt som før. 8«Om de ikke tror deg og ikke adlyder ved det første tegnet, så vil de tro etter det andre. 9Men tror de ikke etter noen av disse to tegnene, og hører de ikke på deg, så skal du ta vann fra Nilen og helle det ut over den tørre marken. Og vannet du tar fra Nilen, skal bli til blod på marken.» 10Men Moses sa til Herren: «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.» 11Da sa Herren til ham: «Hvem gir mennesket munn? Hvem gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? 12Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.» 13Men han sa: «Herre, hør! Send heller en annen!» 14Da ble Herren brennende harm på Moses og sa: «Har du ikke din bror Aron, levitten? Jeg vet at han er flink til å tale. Han er allerede på vei for å møte deg, og han vil glede seg av hele sitt hjerte over å se deg. 15Snakk med ham, og legg ordene i munnen på ham. Så skal jeg være med både din munn og hans munn og lære dere hva dere skal gjøre. 16Han skal tale til folket på dine vegne. Han skal være som en munn for deg, og du skal være som Gud for ham. 17Ta denne staven i hånden. Med den skal du gjøre tegnene!»