Påske og utgang (2 Mos 12,1-42)

1Herren sa til Moses og Aron i Egypt: 2Denne måneden skal være nyttårsmåneden deres. Den skal være den første måneden i året. 3Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand. 4Men hvis husstanden er for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste naboen ta ett sammen, alt etter hvor mange de er. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette. 5Lammet må være et årsgammelt værlam uten feil. Dere kan ta enten et lam eller et kje. 6Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det. 7Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det. 8Kjøttet skal de spise samme natt. Det skal være stekt over ilden, og de skal spise det med usyret brød og bitre urter. 9Dere må ikke spise det rått eller kokt i vann. Nei, det skal være stekt over ilden med hode, føtter og innvoller. 10Dere må ikke la noe bli igjen til morgenen etter. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp. 11Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! Det er påske for Herren. 12Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. 13Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. 14Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning. 15I sju dager skal dere spise usyret brød. Allerede den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, fra den første til den sjuende dagen, skal støtes ut fra Israel. 16Den første dagen skal dere holde en hellig samling, den sjuende dagen skal dere også holde en hellig samling. Disse dagene skal dere ikke gjøre noe arbeid. Bare den maten som hver av dere trenger, skal dere lage til. 17Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for på denne dagen førte jeg hærene deres ut av Egypt. Derfor skal dere feire denne dagen i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning. 18Fra kvelden den fjortende dagen i den første måneden til kvelden den tjueførste dagen i samme måned skal dere spise usyret brød. 19I sju dager må det ikke finnes surdeig i husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, skal støtes ut av Israels menighet, enten han er innflytter eller født i landet. 20Dere må ikke spise noe som er syret. Hvor dere enn bor, skal dere spise usyret brød. 21Da kalte Moses sammen alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og hent småfe til familiene deres og slakt påskelammet! 22Så skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke noe av blodet fra skålen på bjelken over døren og på de to dørstolpene. Ingen av dere må gå ut gjennom døren til huset sitt før om morgenen. 23For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere. 24Dette skal dere holde, og det skal være en evig ordning for deg og dine etterkommere. 25Når dere så kommer inn i det landet Herren har lovet å gi dere, skal dere holde denne skikken ved lag. 26Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk? 27skal dere svare: Det er påskeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre.» Da bøyde folket seg til jorden og tilba. 28Så gikk israelittene bort og gjorde dette. Det Herren hadde gitt Moses og Aron påbud om, det gjorde de. 29Midt på natten slo Herren i hjel alle førstefødte i Egypt, fra den førstefødte hos farao, som satt på sin trone, til den førstefødte hos fangen i fengselet, og alle de førstefødte dyr i buskapen. 30Den natten sto farao opp, han og alle tjenerne hans og alle egypterne. Det lød et høyt skrik i Egypt, for det fantes ikke et eneste hus uten noen døde. 31Mens det ennå var natt, sendte han bud etter Moses og Aron og sa: «Bryt opp og dra bort fra folket mitt, både dere og israelittene! Gå av sted og tjen Herren slik dere ba om! 32Ta også med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!» 33Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig. «Ellers dør vi alle sammen», sa de. 34Da tok folket deigen sin, som ennå ikke var hevet. De bandt kappene sine om bakstetrauene og bar dem på skuldrene. 35Israelittene gjorde som Moses hadde sagt. De ba egypterne om gjenstander av sølv og gull og om klær. 36Og Herren lot egypterne få godvilje for folket så de ga dem det de ba om. Slik utnyttet de egypterne. 37Så brøt israelittene opp fra Ramses og dro til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn. 38Mange slags mennesker fulgte med dem, i tillegg til en stor flokk av småfe og storfe. 39Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker, som ikke var hevet. For de ble jaget ut av Egypt og kunne ikke vente lenger. Derfor hadde de heller ikke rukket å få med seg mat til reisen. 40Israelittene hadde da bodd i Egypt i 430 år. 41På dagen da de 430 årene var til ende, dro alle Herrens hærer ut av Egypt. 42Det var en våkenatt for Herren da han førte dem ut av Egypt. Denne natten tilhører Herren. Denne natten skal alle israelitter våke i slekt etter slekt.