Gullkalven (2 Mos 32,1-34,35)

Historien om Jesus starter med skapelsen og strekker seg helt til fullendelsen. Denne leseplanen er en mulighet til å komme i gang med å lese Bibelen som en lang, sammenhengende fortelling.

Hundre viktige bibeltekster

Gullkalven

2. Mosebok 32,1-34,35

Les i nettbibelen.

1Da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet de seg om Aron og sa til ham: «Kom og lag en gud til oss som kan gå foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt.» 2Aron sa til dem: «Ta gullringene av ørene på konene, sønnene og døtrene deres, og kom med dem til meg!» 3Da tok hele folket av seg gullringene som de hadde i ørene, og kom til Aron med dem. 4Han tok imot gullet, formet det med meisel og støpte en kalv. Så ropte de: «Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!» 5Da Aron så det, bygde han et alter foran kalven og ropte ut: «I morgen er det fest for Herren!» 6Dagen etter sto folket tidlig opp og ofret brennoffer og bar fram fredsoffer. De satte seg ned for å spise og drikke, og så begynte de å more seg. 7Da sa Herren til Moses: «Skynd deg ned, for folket ditt, som du førte opp fra Egypt, har gjort noe forferdelig. 8De har allerede bøyd av fra den veien jeg påla dem å følge. De har laget seg en støpt kalv, kastet seg ned for den, ofret til den og sagt: Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!» 9Og Herren fortsatte: «Jeg har holdt øye med dette folket, og se, det er et stivnakket folk! 10Bland deg nå ikke inn, for min vrede skal flamme opp mot dem og fortære dem. Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.» 11Da ba Moses om velvilje for Herren sin Guds ansikt. Han sa: « Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot folket ditt, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd? 12Hvorfor skal egypterne kunne si: Det var med onde hensikter han førte dem ut, for å drepe dem i fjellene og utrydde dem fra jorden. Vend om fra din brennende vrede, og la være å gjøre ondt mot folket ditt! 13Husk på dine tjenere Abraham, Isak og Israel, og det du sa til dem da du sverget ved deg selv: Jeg vil gjøre dere til en ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt. De skal eie det for alltid.» 14Da angret Herren det onde han hadde sagt han ville gjøre mot folket. 15Så gikk Moses tilbake, ned fra fjellet med vitnesbyrdet, de to tavlene, i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og på baksiden. 16Tavlene var Guds eget verk, og skriften var Guds egen skrift, risset inn på tavlene. 17Da Josva hørte hvordan folket ropte og skrek, sa han til Moses: «Det er krigslarm i leiren.» 18Moses svarte: «Dette er ikke lyden av seierssang og ikke lyden av klagesang; det er lyden av en annen slags sang jeg hører.» 19Da Moses nærmet seg leiren og fikk se gullkalven og dansen, flammet sinnet slik opp i ham at han kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker mot fjellet. 20Så tok han kalven som de hadde laget, kastet den på ilden og malte den til støv. Støvet strødde han på vannet, og han lot israelittene drikke det. 21Så sa Moses til Aron: «Hva har dette folket gjort deg, siden du har brakt så stor synd over det?» 22«Vær ikke sint, herre!» svarte Aron. «Du vet selv hvor ondt dette folket er. 23De sa til meg: Lag en gud som kan gå foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt. 24Da sa jeg til dem: Den som har gull, skal ta det av! Så ga de meg gullet, og jeg kastet det på ilden. Slik ble denne kalven til.» 25Moses så hvor ustyrlig folket var fordi Aron ikke klarte å styre dem. De var blitt til spott for motstanderne sine. 26Da stilte Moses seg i porten til leiren og ropte: «Alle som er på Herrens side, kom hit til meg!» Da samlet alle levittene seg om ham. 27Og han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Spenn sverdet på dere, hver og en! Gå fram og tilbake i leiren, fra port til port, og slå i hjel brødre, venner og slektninger!» 28Levittene gjorde som Moses sa, og den dagen falt det omkring tre tusen mann av folket. 29Da sa Moses: «I dag er dere blitt innviet til Herren, siden dere har vendt dere mot deres egne sønner og brødre. Så vil han gi dere sin velsignelse i dag.» 30Dagen etter sa Moses til folket: «Dere har gjort en stor synd. Men nå vil jeg gå opp til Herren; kanskje kan jeg skaffe soning for synden deres.» 31Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: «Dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull. 32Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av boken du skriver i!» 33Da svarte Herren: «Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok. 34Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gå foran deg. Men på regnskapets dag skal jeg gjøre opp regnskap med dem for syndene deres.» 35Slik straffet Herren folket fordi de hadde fått laget gullkalven, den som Aron laget. 1Herren sa til Moses: «Dra bort herfra, både du og folket du har ført opp fra Egypt, til det landet som jeg med ed lovet til Abraham og Isak og Jakob da jeg sa: Jeg vil gi det til din ætt. 2Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene. 3Dra opp til det landet som flyter av melk og honning! Men jeg vil ikke dra opp med deg, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien.» 4Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok smykker på seg. 5Men Herren sa til Moses: «Si til israelittene: Dere er et stivnakket folk. Om jeg bare et øyeblikk drar opp sammen med deg, måtte jeg gjøre ende på deg. Legg nå smykkene bort, så jeg kan vite hva jeg skal gjøre med deg!» 6Fra da av, ved fjellet Horeb, la israelittene bort smykkene sine. 7Moses pleide å ta teltet og slå det opp et godt stykke utenfor leiren. Han kalte det telthelligdommen. Alle som ville søke råd hos Herren, gikk ut til dette teltet utenfor leiren. 8Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg og ble stående hver ved inngangen til sitt telt. De så etter Moses til han var kommet inn i teltet. 9Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skysøylen seg og ble stående ved inngangen til teltet, og han snakket med Moses. 10Når folket så skysøylen stå ved inngangen til teltet, reiste de seg alle sammen, bøyde seg og tilba, hver ved sin teltdør. 11Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, slik som mennesker snakker med hverandre. Siden vendte Moses tilbake til leiren. Men tjeneren hans, en ung gutt som het Josva, sønn av Nun, forlot aldri teltet. 12Moses sa til Herren: «Se, du sier at jeg skal føre dette folket opp, men du lar meg ikke vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne. 13Hvis det er slik at jeg har funnet nåde for dine øyne, så vis meg nå din vei, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Husk at dette er ditt folk!» 14Han svarte: «Mitt ansikt skal gå med, og jeg vil la deg få ro.» 15Da sa Moses: «Hvis ikke ditt ansikt går med, må du ikke føre oss opp herfra! 16Hvordan kan man ellers vite at jeg og folket ditt har funnet nåde for dine øyne, hvis ikke du går med oss? Slik skal jeg og folket ditt bli skilt ut fra alle andre folk på jorden.» 17Da sa Herren til Moses: «Også dette som du ber om, vil jeg gjøre, for du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.» 18«La meg da få se din herlighet!» sa Moses. 19Han svarte: «Jeg vil la all min godhet gå forbi deg og rope ut for deg navnet Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. 20Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve.» 21Herren sa: «Se, her er et sted tett ved meg; still deg der på klippen! 22Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i klippekløften, og jeg vil dekke deg med håndflaten til jeg er kommet forbi. 23Så vil jeg ta hånden bort; da kan du se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se.» 1Herren sa til Moses: «Hugg ut to steintavler som er lik de første! Så skal jeg skrive på dem de samme ordene som sto på de første tavlene, dem du slo i stykker. 2Hold deg klar til i morgen tidlig! Da skal du gå opp på Sinai-fjellet. Der skal du stille deg fram for meg på toppen av fjellet. 3Ingen må gå opp sammen med deg, og ingen må vise seg på hele fjellet. Verken småfe eller storfe må beite foran fjellet.» 4Så hogg Moses ut to steintavler som var lik de første. Tidlig neste morgen gikk han opp på Sinai-fjellet, slik Herren hadde befalt ham, og han hadde begge steintavlene med seg. 5Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Herren. 6Herren gikk forbi ham og ropte: « Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! 7Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» 8Straks bøyde Moses seg til jorden og tilba. 9Han sa: «Herre, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå med oss, Herre! Selv om dette er et stivnakket folk, så tilgi vår synd og skyld og gjør oss til din eiendom.» 10Da sa Herren: Nå vil jeg slutte en pakt. I nærvær av hele folket ditt vil jeg gjøre underfulle gjerninger som aldri før har vært gjort noe sted på jorden eller blant noe folkeslag. Hele det folket du lever iblant, skal se hvor skremmende det er, det verk som jeg, Herren, vil gjøre med deg. 11Ta godt vare på det jeg pålegger deg i dag! Se, jeg vil drive ut for deg amorittene, kanaaneerne, hetittene, *girgasjittene•, perisittene, hevittene og jebusittene. 12Vokt deg for å slutte pakt med dem som bor i det landet du kommer til, så de ikke fanger deg i en felle. 13Dere skal rive ned altrene deres og slå i stykker steinstøttene, og Asjera-stolpene skal dere hugge ned. 14Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herrens navn er Nidkjær; han er en nidkjær Gud. 15Du skal ikke slutte pakt med dem som bor i landet! For de driver hor med gudene sine og ofrer til dem. Hvis de inviterer deg, kommer du til å spise av ofrene deres. 16Tar du koner til sønnene dine blant døtrene deres, så vil døtrene deres drive hor med sine guder og få sønnene dine til å drive hor med gudene deres. 17Du må ikke lage deg støpte guder. 18Du skal holde de usyrede brøds høytid. I sju dager skal du spise usyret brød, slik jeg har gitt deg befaling om, til fastsatt tid, i måneden abib. For i måneden abib dro du ut av Egypt. 19Alt som åpner morslivet, tilhører meg; alle førstefødte hanndyr i buskapen din, enten det er storfe eller småfe. 20Alt som åpner morslivet hos esler, skal du løse ut med et lam. Løser du det ikke ut, skal du brekke nakken på det. Hver førstefødt blant sønnene dine skal du løse ut. Ingen må vise seg tomhendt for mitt ansikt. 21Seks dager skal du arbeide, men på den sjuende dagen skal du hvile. Selv om det er tid for pløying eller høsting, skal du hvile. 22Du skal holde ukefesten når du høster inn den første hveten, og festen for innhøstingen når året er omme. 23Tre ganger om året skal alle menn hos deg tre fram for Herren, Israels Gud. 24For jeg vil drive folkeslag bort for deg og utvide grensene dine. Ingen skal ønske å ta landet ditt mens du drar opp for å tre fram for Herren din Guds ansikt tre ganger om året. 25Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med noe syret, og påskefestens offer må ikke ligge natten over til neste morgen. 26Det beste av førstegrøden fra jorden din skal du bringe til Herren din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i melken fra moren. 27Herren sa til Moses: «Skriv ned disse ordene, for på grunnlag av disse ordene slutter jeg en pakt med deg og Israel.» 28Moses var hos Herren i førti dager og førti netter, og han smakte verken mat eller drikke. Og han skrev paktens ord, de ti bud, på tavlene. 29Så gikk Moses ned fra Sinai-fjellet. Han hadde vitnesbyrdet, de to tavlene, i hendene da han gikk ned fra fjellet. Moses visste ikke at det strålte av ansiktet hans fordi Herren hadde talt med ham. 30Aron og israelittene så at det strålte av ansiktet hans, og de var redde for å komme nær ham. 31Men Moses ropte på dem, og da kom Aron og alle lederne i menigheten til ham, og han talte til dem. 32Siden kom alle israelittene til ham, og Moses bar fram alle de budene Herren hadde gitt ham på Sinai-fjellet. 33Da Moses var ferdig med å tale med dem, la han et slør over ansiktet. 34Men hver gang han gikk fram for Herrens ansikt for å snakke med ham, tok han sløret bort til han skulle ut igjen. Og når han kom ut, talte han til israelittene det han hadde fått påbud om. 35Da så israelittene hvordan det strålte av ansiktet hans, og Moses la sløret over ansiktet igjen til han skulle inn og snakke med Herren.