Samuel hører Gud tale (1 Sam 1,1-3,21)

Historien om Jesus starter med skapelsen og strekker seg helt til fullendelsen. Denne leseplanen er en mulighet til å komme i gang med å lese Bibelen som en lang, sammenhengende fortelling.

Hundre viktige bibeltekster

Samuel hører Gud tale

1. Samuelsbok 1,1-3,21

Les i nettbibelen.

1I Ramatajim-Sufim i Efraim-fjellene bodde en mann som het Elkana. Han var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf fra Efraims stamme. 2Elkana hadde to koner. Den ene het Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna var barnløs. 3År etter år dro denne mannen opp fra hjembyen sin til Sjilo for å tilbe og ofre til Herren over hærskarene. Der var de to sønnene til Eli, Hofni og Pinhas, prester for Herren. 4Når Elkana holdt offermåltid, ga han sin kone Peninna og alle sønnene og døtrene hennes hvert sitt stykke av offerkjøttet, 5men Hanna ga han dobbelt så mye. For det var Hanna han elsket, enda Herren hadde lukket hennes morsliv. 6Men medhustruen, som var imot henne, terget henne stadig og ville gjøre henne motløs fordi Herren hadde lukket hennes morsliv. 7Slik gikk det år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Herrens hus, terget Peninna henne. Da gråt hun og ville ikke spise. 8Men Elkana, mannen hennes, sa til henne: «Hvorfor gråter du, Hanna, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte så fullt av sorg? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?» 9En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens ansikt. Ved dørstolpen til Herrens tempel satt presten Eli på stolen sin. 10I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 11Hun ga et løfte og sa: « Herre over hærskarene! Se til din tjenestekvinne i hennes nød. Husk på meg, glem ikke din tjenestekvinne, men la meg få en sønn. Så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal aldri komme rakekniv på hans hode.» 12Slik ba Hanna lenge for Herrens ansikt, og Eli fulgte munnen hennes med øynene. 13For Hanna ba stille, i sitt hjerte. Bare leppene hennes rørte seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var full, 14og han sa til henne: «Hvor lenge skal du vise deg full? Se til å få rusen av deg!» 15«Nei, herre», svarte Hanna, «jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket. Men jeg har tømt mitt hjerte for Herrens ansikt. 16Hold ikke din tjenestekvinne for en dårlig kvinne! For hele tiden talte jeg ut av min store sorg og smerte.» 17Da sa Eli: «Gå i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om.» 18Hanna svarte: «Måtte du se med velvilje på din tjenestekvinne!» Så gikk hun sin vei, spiste og var ikke lenger så sorgfull. 19Neste morgen sto de tidlig opp og tilba Herren. Så ga de seg på hjemvei og kom til Rama. Og da Elkana igjen var sammen med sin kone Hanna, husket Herren på henne. 20Før året var omme, ble hun med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel; «for jeg har bedt Herren om ham», sa hun. 21Elkana dro opp igjen med hele sitt hus for å bære fram det årlige slaktofferet og løfteofferet for Herren, 22men Hanna ble ikke med. Hun sa til mannen sin: «Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren og siden være der all sin tid.» 23«Gjør som du synes best», svarte mannen hennes, Elkana. «Bli hjemme til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord!» Så ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til han var avvent. 24Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med opp til Herrens hus i Sjilo. Hun hadde med seg en treårsgammel okse, en efa mel og en skinnsekk med vin. Gutten *var med dem, og de brakte ham fram for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet, slik han gjorde hvert år for Herren. 25Han førte fram• gutten og slaktet oksen, og Hanna, hans mor, førte ham fram for Eli. 26«Tro meg, herre!» sa hun. «Så sant du lever, herre, jeg er den kvinnen som sto her hos deg og ba til Herren. 27Denne gutten var det jeg ba om, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om. 28Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid. Han skal tilhøre Herren.» Så bøyde de seg og tilba Herren der. 1Hanna ba og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft. Jeg ler av mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse. 2Ingen er hellig som Herren, for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud. 3Snakk ikke med så store og stolte ord, la ikke frekt snakk gå ut av munnen! For Herren er en Gud som allting vet, han prøver hver gjerning. 4De mektiges buer brytes i stykker, men de som vakler, kler seg i kraft. 5Mette må arbeide for sitt brød, men sultne slipper å hungre mer. Barnløs kvinne føder sju barn, men den som er rik på sønner, visner bort. 6Herren tar liv og gir liv, han sender ned til dødsriket, og han fører opp igjen. 7Herren gjør fattig, og han gjør rik, han fornedrer, og han opphøyer. 8Han reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen. Han lar dem sitte blant stormenn og gir dem en ærefull plass. For jordens søyler hører Herren til, på dem bygde han verden opp. 9Han vokter de trofaste på veien, men de urettferdige må tie i mørket. For ingen er sterk i egen kraft. 10Herren knuser sine fiender. Han lar det tordne over dem fra himmelen, Herren dømmer den vide jord. Han vil gi sin konge styrke og sin salvede stor kraft! 11Så dro Elkana hjem til Rama. Men gutten ble igjen og gjorde tjeneste for Herren, og presten Eli hadde tilsyn med ham. 12Elis sønner var ugudelige. De kjente ikke Herren. 13Slik oppførte prestene seg mot folket: Når noen bar fram et slaktoffer, kom prestens tjener mens de kokte kjøttet. Han hadde med seg en tretindet gaffel. 14Den stakk han ned i pannen eller gryta, kjelen eller krukken, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten selv. Slik gjorde de mot israelittene som kom til Sjilo. 15Enda før de hadde brent fettet, kom prestens tjener og sa til den som ofret: «Gi presten kjøtt å steke! Han tar ikke imot kokt kjøtt fra deg, bare rått.» 16Om mannen da svarte: «Først må fettet brennes, siden kan du ta det du vil», så sa tjeneren: «Nei, gi meg det straks, ellers tar jeg det med makt.» 17Den synden de unge mennene gjorde for Herrens ansikt, var meget stor; de viste ingen respekt for Herrens offer. 18Men Samuel gjorde tjeneste for Herrens ansikt; allerede som gutt bar han presteklær av lin. 19Hvert år laget moren en liten kappe til ham. Den tok hun med når hun sammen med mannen sin dro opp for å bære fram det årlige slaktofferet. 20Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: «Måtte Herren gi deg barn med denne kvinnen i stedet for ham som hun ba om for Herrens skyld.» Så dro de hjem igjen. 21Herren så i godhet til Hanna, og hun ble med barn. Hun fikk tre sønner og to døtre. Men gutten Samuel vokste opp hos Herren. 22Eli var nå meget gammel. Da han fikk høre hva sønnene hans gjorde mot alle israelittene, og at de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til telthelligdommen, 23sa han til dem: «Hvorfor gjør dere slikt? Fra hele folket hører jeg om deres onde gjerninger. 24Det må ikke være slik, mine sønner! Det er ikke noe godt rykte, hører jeg, som går blant Herrens folk. 25Når en mann synder mot en annen, skal Gud dømme ham. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham?» Men de hørte ikke på faren, for Herren ville at de skulle dø. 26Gutten Samuel vokste og var til glede både for Herren og for mennesker. 27Det kom en gudsmann til Eli og sa til ham: Så sier Herren: Åpenbarte jeg meg ikke for din fars slekt da de var slaver for farao og hans hus i Egypt? 28Og jeg valgte dem ut blant alle Israels stammer til å gjøre prestetjeneste for meg og stige opp til mitt alter, brenne røkelse og bære presteklær for mitt ansikt. Din fars slekt har jeg gitt retten til alle israelittenes gaveoffer. 29Hvorfor viser du forakt for mitt slaktoffer og mitt grødeoffer som jeg har påbudt i min bolig? Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg, så dere feter dere med det beste av alle offergavene som mitt folk Israel bærer fram? 30Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Jeg har nok sagt at ditt hus og din fars hus skal gjøre tjeneste for mitt ansikt for alltid. Men nå lyder ordet fra Herren: Det skal ikke skje! De som ærer meg, vil jeg ære. Men de som forakter meg, skal bli til skamme. 31Se, dager skal komme da jeg bryter både din makt og makten til din fars slekt, så ingen blir gammel i ditt hus. 32Med misunnelse skal du se alt det gode han gjør mot Israel, men i ditt hus skal ingen bli gammel. 33Bare en eneste mann i ditt hus vil jeg la være å rydde bort fra mitt alter. Jeg vil la dine øyne slukne og ditt liv tæres bort, og alle som vokser opp i ditt hus, skal dø i sin beste alder. 34Det som rammer dine to sønner, Hofni og Pinhas, skal du ha som tegn: De skal begge dø på samme dag. 35Men jeg vil la det stå fram en trofast prest som skal handle etter mitt hjerte og min vilje. For ham vil jeg bygge et hus som står fast, og han skal gjøre tjeneste hos min salvede alle sine dager. 36Det skal gå slik at de som er igjen av ditt hus, kommer til ham og ber på sine knær om et pengestykke og en brødbit og sier: «La meg få være med i et av prestelaugene så jeg kan få litt mat å spise.» 1Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren under Elis tilsyn. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få. 2Så var det en gang Eli lå og sov på den faste plassen sin. Øynene hans var så svake at han ikke kunne se. 3Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste sto. 4Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Her er jeg», 5og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg. 6Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg!» 7Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. 8Så ropte Herren en tredje gang på Samuel. Han sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Da forsto Eli at det var Herren som ropte på gutten, 9og han sa til Samuel: «Gå og legg deg! Og roper han på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin. 10Da kom Herren, stilte seg foran ham og ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!» 11Herren sa til Samuel: «Nå vil jeg gjøre noe i Israel som får det til å ringe for ørene på hver den som hører om det. 12Den dagen lar jeg Eli bli rammet av alt det jeg har varslet om hans hus, fra først til sist. 13Jeg har kunngjort for ham at jeg vil dømme hans hus for alle tider. For han kjente til synden – at hans sønner forbannet Gud. Likevel talte han dem ikke til rette. 14Derfor har jeg sverget mot Elis hus: Aldri skal deres skyld kunne sones, verken med slaktoffer eller offergaver.» 15Samuel ble liggende til det ble morgen. Da åpnet han dørene til Herrens hus; men han våget ikke å fortelle Eli om synet. 16Da ropte Eli på ham og sa: «Samuel, min sønn!» «Her er jeg», svarte han. 17Eli spurte: «Hva var det han sa til deg? Skjul det ikke for meg! Måtte Gud la det gå deg ille både nå og siden hvis du skjuler for meg noe av det han har sagt til deg.» 18Så fortalte Samuel alt sammen og skjulte ingen ting for ham. Da sa Eli: «Han er Herren. Han må gjøre det han synes er best.» 19Så vokste Samuel opp. Herren var med ham og lot ikke noen av hans ord falle maktesløse til jorden. 20Da forsto hele Israel fra Dan til Beer-Sjeba at Samuel var betrodd å være profet for Herren. 21Herren fortsatte å vise seg i Sjilo; der åpenbarte Herren seg for Samuel gjennom sitt ord.