David og Saul (1 Sam 23,7-24,23)

Historien om Jesus starter med skapelsen og strekker seg helt til fullendelsen. Denne leseplanen er en mulighet til å komme i gang med å lese Bibelen som en lang, sammenhengende fortelling.

Hundre viktige bibeltekster

David og Saul

1. Samuelsbok 23,7–24,23

Les i nettbibelen.

7Saul fikk melding om at David var kommet til Ke'ila, og han sa: «Gud har gitt ham i min hånd. For han stengte seg selv inne da han dro inn i en by med porter og bommer.» 8Så kalte Saul hele hæren sammen til kamp. Han ville dra ned til Ke'ila for å omringe David og mennene hans. 9Men da David skjønte at Saul la onde planer mot ham, sa han til presten Abjatar: «Ta fram efoden!» 10Så sa David: « Herre, Israels Gud! Din tjener har hørt at Saul tenker å komme til Ke'ila og ødelegge byen for min skyld. 11Vil lederne i Ke'ila utlevere meg til ham? Kommer Saul hit ned, slik som din tjener har fått nyss om? Herre, Israels Gud, fortell din tjener dette!» Herren svarte: «Ja, han kommer hit ned.» 12David fortsatte: «Vil lederne i Ke'ila utlevere meg og mennene mine til Saul?» Herren svarte: «Ja, de vil utlevere dere.» 13Nå brøt David opp med mennene sine, om lag seks hundre i tallet. De dro bort fra Ke'ila og streifet omkring der det falt seg. Men da Saul fikk høre at David hadde sluppet bort fra Ke'ila, lot han være å dra ut. 14Etter dette holdt David til i ørkenen, i fjellborgene. Han slo seg til i fjellet i Sif-ørkenen. Og Saul lette etter ham hele tiden, men Gud lot ham ikke falle i hans hender. 15Mens David var i Horesja i Sif-ørkenen, fikk han vite at Saul var dratt ut for å drepe ham. 16Men Jonatan, Sauls sønn, dro av sted og kom til David i Horesja. Han hjalp ham å hente nytt mot hos Gud. 17«Vær ikke redd!» sa han. «Du skal ikke falle i hendene på Saul, min far. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. Også min far Saul vet det.» 18Så sluttet de to pakt med hverandre for Herrens ansikt. David ble i Horesja, men Jonatan fór hjem igjen. 19Noen menn fra Sif dro opp til Saul i Gibea og sa: «Vet du at David holder seg skjult hos oss i fjellborgene i Horesja, ved Hakila-høyden som ligger sør for Jesjimon? 20Så sant du ønsker å komme dit ned, konge, så kom! Vi skal sørge for at du får tak i ham.» 21Saul svarte: «Velsignet er dere av Herren fordi dere holder med meg. 22Gå nå, og vær fremdeles på vakt! Få greie på hvor han ferdes, og hvem som har sett ham der. For folk har sagt meg at han er svært listig. 23Følg med og finn ut hvor han gjemmer seg blant alle skjulestedene. Kom så tilbake til meg med pålitelig melding, og jeg skal bli med dere. Så sant han er i landet, skal jeg lete ham opp blant alle slektene i Juda.» 24Så brøt de opp og dro til Sif i forveien for Saul.David og mennene hans var da i Maon-ørkenen, på Araba-sletten, sør for Jesjimon. 25Saul og mennene hans dro ut for å lete etter ham. Men det fikk David vite, og han dro ned til klippen i Maon-ørkenen og ble værende der. Da Saul hørte det, fulgte han etter David ut i Maon-ørkenen. 26Saul gikk på den ene siden av fjellet og David og mennene hans på den andre. David flyktet for å komme unna Saul. Men Saul og mennene hans var i ferd med å omringe David og hans menn og ta dem. 27Da kom det en budbærer til Saul og sa: «Skynd deg og kom! Filisterne har rykket inn i landet.» 28Da holdt Saul opp med å forfølge David og dro mot filisterne. Derfor kalles dette stedet Sela-ha-Mahlekot, «Skilleklippen». 1David dro opp derfra og holdt til i fjellborgene ved En-Gedi. 2Da Saul kom tilbake etter å ha forfulgt filisterne, fikk han vite at David var i ørkenen ved En-Gedi. 3Saul tok da med seg tre tusen utvalgte menn fra hele Israel og dro av sted for å lete etter David og mennene hans øst for Steinbukkhamrene. 4Han kom til noen sauekveer ved veien. Der var en hule, og Saul gikk dit inn for å gjøre sitt fornødne. Men innerst inne i hulen satt David og mennene hans. 5Mennene sa til David: «Nå er den dagen kommet som Herren hadde i tankene da han sa til deg: Jeg skal gi fienden din over i dine hender, så du kan gjøre med ham som du finner for godt.» Så reiste David seg og skar ubemerket en flik av Sauls kappe. 6Men siden kjente David at det stakk ham i hjertet fordi han hadde skåret fliken av Sauls kappe, 7og han sa til mennene sine: «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han.» 8David snakket mennene sine til rette og ga dem ikke lov til å gå løs på Saul.Saul forlot hulen for å dra sin vei. 9Da reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter ham: «Herre konge!» Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden. 10Han sa til Saul: «Hvorfor hører du på folk som sier at jeg prøver å gjøre deg ondt? 11I dag har du sett med egne øyne at Herren ga deg i mine hender i hulen. De sa at jeg skulle drepe deg. Men jeg sparte deg, for jeg tenkte: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede. 12Se her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden. Når jeg har skåret fliken av kappen din uten å drepe deg, må du da skjønne og forstå at jeg ikke har ondt eller svik i sinne. Jeg har ikke forbrutt meg mot deg. Det er du som er etter meg og vil ta livet av meg. 13Herren skal dømme mellom meg og deg. Han skal gi meg hevn over deg, men jeg vil ikke legge hånd på deg. 14Et gammelt ordtak sier: Fra urettferdige kommer det urett. Men jeg vil ikke legge hånd på deg. 15Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund, en enslig loppe! 16Men Herren skal være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se til min sak, føre den og hjelpe meg til min rett mot deg.» 17Da David hadde sagt alt dette til Saul, sa kongen: «Er ikke dette din stemme, min sønn David?» Så brast han i gråt 18og sa til David: «Det er du som har rett – ikke jeg. For du har gjort godt mot meg, enda jeg har gjort ondt mot deg. 19I dag har du vist meg at du vil meg vel. Du drepte meg ikke da Herren hadde gitt meg i din hånd. 20Hvor er den mann som treffer på sin fiende og lar ham dra sin vei i fred? Måtte Herren lønne deg for det du har gjort mot meg i dag. 21Nå vet jeg at du helt sikkert skal bli konge og holde kongedømmet over Israel fast i din hånd. 22Sverg nå ved Herren at du ikke vil utrydde mine etterkommere og ikke utslette mitt navn fra min fars hus.» 23Dette lovet David med ed. Så dro Saul hjem, og David og mennene hans gikk opp til fjellborgen.