Salomo bygger templet (1 Kong 8,1-9,9)

Historien om Jesus starter med skapelsen og strekker seg helt til fullendelsen. Denne leseplanen er en mulighet til å komme i gang med å lese Bibelen som en lang, sammenhengende fortelling.

Hundre viktige bibeltekster

Salomo bygger templet

1. Kongebok 8,1-9,9

Les i nettbibelen.

1Så samlet Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for familiene, hos seg i Jerusalem. De skulle føre Herrens paktkiste opp fra Davidsbyen, det er Sion. 2Og alle menn i Israel samlet seg hos kong Salomo på festen i måneden etanim, det er den sjuende måneden. 3Da alle Israels eldste var kommet, løftet prestene kisten, 4og de førte Herrens paktkiste opp sammen med telthelligdommen og alle de hellige kar som var i teltet. Det var prestene og levittene som bar dem. 5Kong Salomo sto foran kisten sammen med hele Israels menighet, som hadde samlet seg hos ham. De ofret småfe og storfe i slike mengder at ingen kunne telle eller regne dem. 6Så brakte prestene Herrens paktkiste til den plassen den skulle ha, i det innerste tempelrommet, i Det aller helligste, under kjerubenes vinger. 7For kjerubene bredte vingene ut over det stedet hvor kisten sto, slik at de dekket både kisten og bærestengene ovenfra. 8Stengene var så lange at en kunne se endene av dem fra Det hellige foran Det aller helligste, men de kunne ikke sees utenfra. Der har de vært til denne dag. 9I kisten fantes det ikke noe annet enn de to steintavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, den gang Herren sluttet pakt med israelittene da de dro ut av Egypt. 10Da prestene gikk ut av helligdommen, fylte skyen Herrens hus. 11Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte tempelet. 12Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i en mørk sky. 13Men nå har jeg bygd deg en praktfull bolig, et sted der du kan bo for alltid. 14Så snudde kongen seg og velsignet hele Israels menighet mens de sto. 15Han sa: Velsignet er Herren, Israels Gud, som med sin hånd har fullført det som han med sin munn lovet min far David da han sa: 16«Fra den dagen jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, har jeg ikke valgt ut noen by i alle Israels stammer for at det skulle bygges et hus der til bolig for mitt navn. Men jeg valgte David til å herske over mitt folk Israel.» 17Min far David hadde i sinne å bygge et hus for navnet til Herren, Israels Gud. 18Men Herren sa til min far David: «Da du hadde i sinne å bygge et hus for mitt navn, var hensikten god. 19Likevel, det er ikke du som skal bygge huset, men din sønn, som er av ditt eget kjøtt og blod. Han skal bygge huset for mitt navn.» 20Nå har Herren oppfylt det ordet han talte. Jeg har fulgt etter min far David og har tatt sete på Israels trone, slik Herren har sagt, og jeg har bygd huset for navnet til Herren, Israels Gud. 21Der har jeg sørget for et sted for paktkisten som inneholder den pakten som Herren sluttet med våre fedre da han førte dem ut av Egypt. 22Så sto Salomo for Herrens alter midt foran hele Israels menighet. Han bredte hendene sine ut mot himmelen 23og sa: Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken oppe i himmelen eller her nede på jorden. Du holder pakten og viser godhet mot dine tjenere når de ferdes helhjertet for ditt ansikt. 24Du har holdt det løftet du ga din tjener David, min far. Du har oppfylt med din hånd det som du hadde lovet med din munn, slik vi ser i dag. 25Så hold nå, Herre, Israels Gud, det løftet du ga din tjener David, min far, da du sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt ansikt, så sant dine sønner akter på sin ferd og vandrer for mitt ansikt slik som du har gjort.» 26La det nå stå fast, Herre, Israels Gud, det ordet du talte til din tjener David, min far! 27Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd! 28Vend deg mot din tjeners bønn og hans rop om nåde, Herre, min Gud! Hør det ropet og den bønnen som din tjener bærer fram for deg i dag. 29La dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo. Hør de bønnene som din tjener bærer fram, vendt mot dette stedet! 30Ja, hør bønnen om nåde som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette stedet! Hør dem i himmelen der du bor, hør og tilgi! 31Når en mann skader sin neste og det kreves at han skal avlegge ed, og han så kommer og sverger foran ditt alter i dette huset, 32da må du høre det i himmelen, gripe inn og skifte rett mellom tjenerne dine. Døm den urettferdige skyldig og la hans fremferd ramme ham selv. Frikjenn den rettferdige og la ham få igjen for sin rettferd. 33Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi det har syndet mot deg, men så vender om til deg og priser ditt navn, ber og bønnfaller deg om nåde i dette huset, 34da må du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israel den synden de har gjort. Før dem tilbake til det landet som du ga fedrene deres. 35Når himmelen lukkes så det ikke kommer regn fordi de har syndet mot deg, men de så ber til deg, vendt mot dette stedet, priser ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem, 36da må du høre det i himmelen og tilgi den synd som din tjener og ditt folk Israel har gjort. For du lærer dem den gode veien de skal gå. Send da regn over landet ditt, som du har gitt ditt folk til odel og eie. 37Når det blir hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer kornsot og svartrust, gresshopper og larver, når fienden omringer landets byer – uansett hva slags plage og sykdom det er – 38og så en eller annen eller hele ditt folk Israel bærer fram bønner og rop om nåde fordi de kjenner at det stikker dem i hjertet, og brer ut sine hender mot dette huset, 39da må du høre det i himmelen der du troner. Tilgi, grip inn og gi enhver igjen etter hans ferd, du som kjenner hans hjerte! For du er den eneste som kjenner alle menneskers hjerte. 40Så skal de frykte deg alle de dager de lever i landet du ga våre fedre. 41Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. 42For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset, 43da må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne, og de skal frykte deg slik ditt folk Israel gjør, og vite at navnet ditt er nevnt over dette huset som jeg har bygd. 44Når ditt folk drar ut i krig mot fienden, hvor du så sender dem, og de ber til Herren, vendt mot den byen som du har valgt deg ut, og mot det huset som jeg har bygd for navnet ditt, 45da må du i himmelen høre deres bønner og påkallelser og hjelpe dem til deres rett. 46Når folket synder mot deg – for det finnes ikke noe menneske som ikke synder – så blir du harm på dem og overgir dem til fienden, som fører dem i fangenskap, til fiendeland, fjernt eller nær. 47Men så går de i seg selv i det landet der de holdes i fangenskap, og vender om og ber til deg om nåde der i landet og sier: «Vi har syndet, handlet ille og gjort urett.» 48Hvis de da vender om til deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel der i fiendeland, hos dem som har ført dem bort, og ber til deg vendt mot det landet du ga deres fedre, mot byen som du har valgt deg ut, og mot huset som jeg har bygd for navnet ditt, 49da må du i himmelen der du troner, høre deres bønner og rop om nåde og hjelpe dem til deres rett. 50Tilgi ditt folk alle lovbrudd og synder som de har gjort mot deg. La dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem i fangenskap, så de forbarmer seg over dem. 51For de er ditt folk og din eiendom, som du førte ut av Egypt, midt ut av smelteovnen. 52Hold dine øyne åpne for de bønner og rop om nåde som stiger opp fra din tjener og fra ditt folk Israel, og hør alltid på dem når de roper til deg. 53For du, Herre Gud, har skilt dem ut som din eiendom fra alle folkeslag på jorden, slik du sa gjennom din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypt. 54Da Salomo hadde fullført hele denne bønnen til Herren om nåde, reiste han seg opp foran Herrens alter, der han hadde ligget på kne med hendene utbredt mot himmelen. 55Stående velsignet han hele Israels menighet med høy røst og sa: 56Velsignet er Herren som har gitt sitt folk Israel ro, slik han lovet. Ikke ett av alle de gode ord han talte gjennom sin tjener Moses, er falt til jorden. 57Måtte Herren vår Gud være med oss slik han var med våre fedre! Måtte han ikke forlate oss og ikke forkaste oss, 58men bøye hjertet vårt til seg, så vi går på hans veier og holder de budene, forskriftene og lovene som han påla våre fedre. 59Måtte disse mine ord som jeg har bedt for Herrens ansikt, være nær Herren vår Gud dag og natt, så han hjelper sin tjener og sitt folk Israel til den rett de trenger dag for dag. 60Da skal alle folkeslag på jorden vite at Herren er Gud, han og ingen annen. 61Hold dere helhjertet til Herren vår Gud, så dere følger hans forskrifter og holder hans bud, som dere gjør i dag. 62Så ofret kongen og hele Israel med ham slaktoffer til Herren. 63Og Salomo bar fram fredsofferet for Herren. Det var 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik vigslet kongen og alle israelittene Herrens hus. 64Samme dagen helliget kongen den midtre delen av forgården foran Herrens hus. Der bar han fram brennofferet, grødeofferet og fettstykkene av fredsofferet. For bronsealteret som sto for Herrens ansikt, var for lite til å romme både brennofferet, grødeofferet og fettstykkene av fredsofferet. 65På samme tid feiret Salomo festen, og hele Israel med ham. Det var en stor forsamling som var kommet sammen helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken. I sju dager og sju dager til, i alt fjorten dager, holdt de høytid for Herren vår Guds ansikt. 66Den åttende dagen lot han folket fare. De tok farvel med kongen og dro hjem, hver til sitt, vel til mote og glade for alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og sitt folk Israel. 1Da Salomo hadde bygd ferdig Herrens hus, kongeborgen og alt det andre som han ønsket å gjøre, 2viste Herren seg for ham for annen gang, slik som han hadde vist seg for ham i Gibeon, 3og sa til ham: Jeg har hørt din bønn og ditt rop om nåde som du bar fram for meg. Jeg har helliget dette huset som du har bygd, og jeg vil la navnet mitt bo der for alltid. Mine øyne og mitt hjerte skal alle dager være vendt mot det. 4Og du, så sant du vandrer for mitt ansikt slik din far David gjorde, med helt hjerte og i oppriktighet, og så sant du gjør alt det jeg har befalt deg, og holder mine forskrifter og lover, 5da skal jeg la din kongetrone stå fast i Israel for alltid, slik som jeg lovet din far David da jeg sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt på Israels trone.» 6Men hvis dere og barna deres vender dere bort fra meg og ikke holder de budene og forskriftene som jeg har gitt dere, men går og dyrker andre guder og tilber dem, 7da skal jeg utrydde israelittene fra det landet jeg ga dem. Det huset som jeg har helliget til mitt navn, vil jeg kaste bort fra mitt ansikt, og Israel skal bli et ordtak og et spottord blant alle folk. 8Om dette huset er aldri så praktfullt, skal alle som går forbi, gispe forferdet og plystre hånlig og spørre: «Hvorfor har Herren handlet slik mot dette landet og dette huset?» 9Og da skal folk svare: «Det er fordi de forlot Herren sin Gud, han som førte deres fedre ut av Egypt, og holdt seg til andre guder, som de tilba og dyrket. Derfor har Herren ført all denne ulykken over dem.»