Jeremia (Jer 1,1-3,5)

1Ord av Jeremia, sønn av Hilkia, en av prestene i Anatot i Benjamin-landet. 2Herrens ord kom til ham i de dager da Josjia, sønn av Amon, var konge i Juda, i det trettende regjeringsåret hans, 3og i de dager da Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda, helt til slutten av det ellevte året da Sidkia, sønn av Josjia, var konge i Juda, da Jerusalem ble ført i eksil i den femte måneden. 4Herrens ord kom til meg: 5«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg.» 6Men jeg sa: «Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung!» 7Da sa Herren til meg: «Du skal ikke si: Jeg er ung! Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå, og alt jeg befaler deg, skal du si. 8Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.» 9Herren rakte ut hånden og rørte ved munnen min. Så sa Herren til meg: «Nå legger jeg mine ord i din munn. 10Se, jeg setter deg i dag over folk og riker til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og knuse, til å bygge og plante.» 11Herrens ord kom til meg: «Hva ser du, Jeremia?» Jeg svarte: «Jeg ser en grein av et våketre.» 12Da sa Herren til meg: «Godt sett! For jeg vil våke over mitt ord og sette det i verk.» 13Herrens ord kom til meg for annen gang: «Hva ser du?» Jeg svarte: «Jeg ser en kokende gryte, den heller hitover fra nord.» 14Da sa Herren til meg: Fra nord skal ulykken helles ut over alle som bor i landet. 15For nå kaller jeg på alle kongeslektene i nord, sier Herren. De skal komme og reise hver sin trone ved Jerusalems portåpninger, mot alle murene omkring og mot alle byene i Juda. 16Da skal jeg avsi min dom over dem for all deres ondskap, de som forlot meg, tente offerild for andre guder og tilba sine egne henders verk. 17Men du skal spenne beltet om livet, stå fram og si til dem alt det jeg befaler deg. Vær ikke redd dem, ellers slår jeg deg med redsel for dem. 18Se, jeg gjør deg i dag til en festningsby, til en jernstøtte og en bronsemur mot hele landet, mot kongene i Juda, mot lederne og prestene og folket i landet. 19De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne. For jeg er med deg, sier Herren. Jeg skal berge deg. 1Herrens ord kom til meg: 2Gå og rop i ørene på Jerusalem: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms troskap, din kjærlighet som brud, da du fulgte meg i ørkenen, i et land der ingen kan så. 3Israel var hellig for Herren, førstegrøden av hans avling. Alle som ville fortære Israel, måtte bøte, ulykke kom over dem, sier Herren. 4Hør Herrens ord, Jakobs hus og alle slekter i Israels hus! 5Så sier Herren: Hva galt fant fedrene deres hos meg siden de gikk bort fra meg, fulgte tomme guder og selv ble tomme? 6De sa ikke: «Hvor er Herren som førte oss opp fra Egypt og ledet oss gjennom ørkenen, et land med stepper og kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen ferdes og ikke et menneske bor?» 7Jeg førte dere til et land med frukthager så dere kunne spise frukten og grøden. Men da dere kom inn, gjorde dere landet mitt urent og min eiendom avskyelig. 8Prestene spurte ikke: «Hvor er Herren?» De lovkyndige kjente meg ikke, gjeterne satte seg opp mot meg, profetene profeterte ved Baal og fulgte dem som ikke kan hjelpe. 9Derfor skal jeg fremdeles føre sak mot dere, sier Herren, og føre sak mot barnebarna deres. 10Dra over til kitteernes kyster og se, send bud til Kedar og undersøk nøye, se om noe slikt har hendt! 11Har noe folkeslag byttet ut gudene sine, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet ut sin ære med det som ikke kan hjelpe. 12Himmel, bli skremt og skjelv av skrekk over dette, sier Herren. 13For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. 14Er Israel en slave som er født i huset? Hvorfor er han blitt et bytte? 15Unge løver brølte og knurret mot ham. De gjorde landet hans til ødemark, byene ble brent så ingen kan bo der. 16Ja, menn fra Nof og Tahpanhes har skamklipt skallen din. 17Dette har du selv ført over deg, for du gikk bort fra Herren din Gud den tiden han førte deg på veien. 18Og nå, hvorfor drar du til Egypt for å drikke vann fra Nilen, hvorfor drar du til Assur for å drikke vann fra Eufrat? 19Din egen ondskap straffer deg, ditt frafall går i rette med deg. Forstå og se hvor ondt og bittert det er at du har forlatt Herren din Gud og ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud. 19 20Fra gammelt av har du brutt åket og slitt lenkene dine i stykker. Du sa: «Jeg vil ikke tjene.» På hver høy haug og under hvert frodig tre la du deg ned og drev hor. 21Jeg plantet deg som den fineste vin, en ekte stikling. Hvordan kunne du forvandles til villskudd av fremmed vinstokk? 22Om du vasker deg med lut og sløser med såpe, er din skyld like skitten for meg, sier Herren Gud. 23Hvordan kan du si: «Jeg er ikke blitt uren, jeg har ikke fulgt Baal-gudene»? Se hvor du gikk nede i dalen, forstå hva du har gjort! En rask kamelhoppe som renner hit og dit, 24et villesel som kjenner ørkenen og snapper etter pusten i brunst. Hvem kan holde henne tilbake? De som leter etter henne, sliter seg ikke ut, i paringstiden finner de henne lett. 25Gå ikke barføtt, spar strupen din for tørst! Men du sier: «Det nytter ikke. Jeg elsker de fremmede, jeg vil gå etter dem.» 26Slik tyven blir til skamme når han blir tatt, skal israelittene bli til skamme, konger og ledere, prester og profeter. 27De sier til treet: «Du er min far» og til steinen: «Du har født meg.» De snur ryggen til meg og ikke ansiktet. Men i ulykkens tid sier de: «Reis deg og hjelp oss!» 28Hvor er gudene dine som du laget deg? De får reise seg og hjelpe deg i ulykkens tid! For du har like mange guder som du har byer, Juda. 29Hvorfor ligger dere i strid med meg? Alle har dere gjort opprør mot meg, sier Herren. 30Forgjeves slo jeg sønnene deres, de lot seg ikke oppdra. Som en herjende løve fortærte sverdet deres profetene. 31Dere som lever i denne tiden, se Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et mørkt land? Hvorfor sier folket mitt: «Vi løper dit vi vil, vi kommer aldri mer til deg»? 32Kan en jomfru glemme smykket sitt eller en brud sitt belte? Men folket mitt har glemt meg gjennom dager uten tall. 33Så flink du er til å finne veien når du er ute etter elskov! Derfor har du også lært deg å gå på onde veier. 34På kappeflikene dine finnes blod fra uskyldige fattigfolk som du ikke har grepet i innbrudd. Likevel 35sier du: «Jeg er uskyldig; hans vrede har vendt seg fra meg.» Se, nå lar jeg deg dømme, for du sier: «Jeg har ikke syndet.» 36Så lett du har for å ta en annen vei! Men også av Egypt blir du gjort til skamme, slik du fikk skam av Assur. 37Også herfra må du gå ut med hendene over hodet. For Herren har forkastet dem du stoler på, du får ingen nytte av dem. 1Om en mann sender bort sin kone og hun går fra ham og blir en annen manns, kan han så vende tilbake til henne? Nei, kvinnen ville bli vanhelliget. Og så skulle du, som har drevet hor med mange naboer, vende tilbake til meg! sier Herren. 2Løft blikket mot de snaue høydene og se! Finnes det et sted hvor du ikke lot deg ta? Ved veiene satt du og bød deg fram som en nomade i ørkenen. Du vanhelliget landet med hor og ondskap. 3Derfor ble regnskurene holdt tilbake, og vårregnet kom ikke. Du hadde pannen til en hore, og du nektet å skamme deg. 4Sannelig, nå roper du til meg: «Min far, du er min ungdoms venn. 5Vil han være vred til evig tid, vil han alltid bevare sin harme?» Det sier du, men du har handlet ondt og det til gagns.