Jobs bok - Dag 3
Etter at vennene har sittet sammen med Job i taushet i sju dager, bryter Job tausheten. Det er en vakker og poetisk tale, men den er rystende.
Job ønsker seg døden. Han ønsker at han aldri hadde blitt født, eller at han hadde dødd som nyfødt. Mange av oss har nok hatt de samme tankene når livet har gitt oss kraftig motgang. Tanken på døden blir en trøst når alt ser mørkt ut og håpet om endring ikke er til stede. I døden er alle like, fanger og frie, små og store, rike og fattige. Ønsket om døden kan nok være en måte å få ut frustrasjon på, men det endrer ingen ting.
Legg merke til vers 25: «Det jeg frykter mest, har rammet meg». Selv da Job levde sitt liv i overflod og tilfredshet, fryktet han at ulykken skulle komme. Denne livsangsten og dødsangsten kan være typisk for oss. Men det er også her vi trenger en frelser. En som sier: «Frykt ikke, for jeg er med deg» (Jes 41,10).
Anvendelsesspørsmål
- Er det en konflikt mellom den tilliten Job uttrykker i de to første kapitlene og kampen og fortvilelsen han gir uttrykk for videre?
1Til sist åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født. 2Job tok til orde og sa: 3Bort med den dagen jeg ble født, den natten det ble sagt: «En gutt er unnfanget.» 4Den dagen – la den bli mørke, så Gud i det høye ikke spør etter den og dagslys aldri faller på den! 5La mørke og dødsskygge få den, la skyer hvile over den og formørkelse skremme den! 6Den natten – la mørke skygger ta den så den ikke regnes med blant årets dager og ikke kommer med når måneder telles. 7Ja, må den natten bli ufruktbar og gledesrop ikke lyde. 8La den forbannes av dem som maner fram ulykkesdager, de som kan vekke Leviatan. 9La nattens morgenstjerner slukne, la den vente på lys som ikke kommer, la den aldri se morgenrødens første blikk! 10For den stengte ikke morslivets dører for meg og skjulte ikke lidelsen for mine øyne. 11Hvorfor døde jeg ikke da jeg ble født, utåndet da jeg kom fra mors liv? 12Hvorfor tok de meg på fanget, la meg til brystet for å die? 13Nå kunne jeg ligget i ro, sovnet og så fått hvile 14med konger og rådgivere på jorden, de som bygde der det nå er ruiner, 15eller med stormenn som hadde gull og fylte sine hus med sølv. 16Da hadde jeg ikke vært til, lik et foster som dør i det skjulte, lik et spedbarn som aldri så dagens lys. 17I graven har de urettferdige rast fra seg, der hviler de som har tømt sine krefter. 18Fanger har fred, de hører ikke vokterens rop. 19Der er både små og store, der er tjeneren fri fra sin herre. 20Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige, 21til dem som venter forgjeves på døden og søker den mer enn skjulte skatter, 22til dem som glade ville ha jublet og frydet seg om de fant en grav, 23til en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham? 24Mine sukk er blitt mitt brød, klageropene mine strømmer som vann. 25Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå. 26Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile, så opprørt er jeg.