Jobs bok - Dag 6
Elifas har gitt sitt første svar til Jobs dype klage. Men Elifas forenkler saken og bommer når han sier at Job har en hemmelig synd han må få ordnet opp i. «Hør Elifas, du må først oppfatte mitt spørsmål før du svarer.»
Job trenger mer. Derfor skriker han som et såret dyr. Han tigger og ber om hjelp. For nå er sorgen tyngre enn sanden ved havet.
Job ville ikke ropt hvis det ikke var noe som plaget ham. Elifas har sagt mange vakre og gode ting, men han hjelper ikke Job, og viser ingen medfølelsee.
I sin fortvilelse ber Job om at Gud vil skjære over livstråden. Han har ingen ting å leve for. Job er helt utslitt, han orker ikke mer.
Det at vennene kom, skulle betydd trøst for Job, men slik ble det ikke. Vennene sviktet. Ordene fra dem var som en bekk uten vann.
Jobs rop ligner også på menneskenes rop i dag. I sin overflod, komfort og nytelse, eller jag etter å være perfekt, er dagens mennesker også forlatt og alene. Menneskene trenger mer enn ting, de trenger Gud.Anvendelsesspørsmål
- Tåler Gud min klage?
1Da tok Job til orde og sa: 2Å, om min uro kunne veies og legges i vektskålen med min sorg! 3For nå er de tyngre enn havets sand; derfor taler jeg uten å tenke. 4Piler fra Den veldige sitter i kroppen, giften tar min kraft; redsler fra Gud samler seg mot meg. 5Skriker vel et villesel som gresser, rauter en okse når den har fôr? 6Hvem spiser smakløs mat uten salt? Er det noen smak på stokkrosens saft? 7Det byr meg imot å røre ved slikt, det er som å spise bedervet mat. 8Om bare min bønn ble hørt, om Gud ville innfri mitt håp! 9Om han bare ville knuse meg, løfte sin hånd og gjøre ende på meg! 10Da får jeg tross alt en trøst når jeg vrir meg i nådeløs pine: Så hadde jeg ikke fornektet Den helliges tale. 11Hvilke krefter har vel jeg til å holde ut? Finnes et mål jeg kan strekke meg mot? 12Er jeg sterk som stein, er kroppen min av bronse? 13Nei, jeg er fullstendig hjelpeløs, jeg finner ingen utvei. 14Den som ikke viser godvilje mot sin neste, har oppgitt sin frykt for Den veldige. 15Og mine brødre sviktet som en bekk, et bekkefar der vannet blir borte. 16Den var dekket av tykk is, skjult under snøen. 17I tørketiden stilner den, i varmen tørker den inn. 18Strømmen mister sin retning; vannet renner ut i sanden og blir borte. 19Karavaner fra Tema speidet etter vann, de reisende fra Saba satte sitt håp til det. 20De stolte på det, men ble til skamme. Da de kom fram, ble de skuffet. 21Nå er dere blitt en slik bekk! Dere ser det grufulle og blir redde. 22Har vel jeg noen gang sagt: «Gi meg noe! Bruk deres rikdom til å kjøpe meg fri! 23Redd meg fra fienden, fri meg fra voldsmenns hånd!» 24Rettled meg, så skal jeg tie. Vis meg hvor jeg har feilet! 25Kan oppriktige ord såre? Men hvordan er det dere taler til rette? 26Vil dere irettesette meg for min tale? Ord fra en fortvilet spres for vinden. 27Ville dere kaste lodd om foreldreløse og kjøpslå om en venn? 28Løft nå hodet og se på meg! For jeg lyver dere ikke rett opp i ansiktet. 29Tenk dere om! Gjør ikke urett! Vend om; jeg er ennå rettferdig! 30Finnes det urett på min tunge? Kjenner jeg ikke smaken av sorg?