Logos leseplan header (4-21)

Jobs enetale fortsetter. Og enda mindre enn i forrige kapittel svarer Job på Elifas’ ord. Både Elifas og Job mener at Gud står bak lidelsene, men mens Elifas ganske enkelt tolker lidelsen inn i et skyld–straff-system, vender Job seg til Gud med et stort HVORFOR. Han beskriver hvordan dagene og nettene hans går. Om dagen lengter han etter natten – kanskje blir det å legge seg ned en trøst? Men selv ikke om natten får han fred. Så når han legger seg, tenker han: Når kan jeg stå opp igjen? Han roper til Gud: Jeg vil ikke mer! La meg være (vers 16)!

Han ber Gud om å få dø, hvorfor tar du ikke blikket fra meg, lar meg være i fred?

Jobs kloke valg i denne fortvilte situasjonen er at han vender klagen, angsten, dødsønsket og spørsmålene mot Gud. Job kjente Gud. Selv når han er i det mørkeste mørke, er det Gud han vender seg til.

Gud tåler vår klage og fortvilelse. I alt vårt mørke, når vi ikke ser noen annen utvei, er det han som bærer oss.

Anvendelsesspørsmål

  • Hvor kan jeg gå med min fortvilelse?

Job: Mitt liv er et pust

Job 7,1–21

Les i nettbibelen.

1Har ikke mennesket en strid på jorden, et liv som dagene til en leiekar? 2Han ligner en tjener som stønner etter skygge, en dagarbeider som venter på lønn. 3Måneder med tomhet ble min lodd, netter med lidelse min skjebne. 4Så snart jeg legger meg, spør jeg: «Når kan jeg stå opp?» Natten blir lang, til det lysner, er jeg full av uro. 5Kroppen er dekket med mark og sårskorper. Støvet gror fast i huden, og den verker. 6Dagene går fortere enn en vevskyttel, de går til ende uten håp. 7Husk at mitt liv er et pust! Aldri mer får jeg se lykke. 8Øyet som vokter meg, ser meg ikke lenger. Retter du øynene mot meg, er jeg der ikke. 9En sky løses opp og blir borte, og den som farer ned til dødsriket, stiger aldri opp. 10Han kommer ikke tilbake til sitt hus, hjemstedet kjenner ham ikke. 11Så legger jeg heller ikke bånd på min munn. Jeg vil tale med angst i ånden, klage i bitter sjelekval. 12Er jeg et hav eller et sjøuhyre siden du setter vakt over meg? 13Jeg sier: «Mitt leie får være min trøst, la sengen bære min klage.» 14Da skremmer du meg med drømmer, med syner gjør du meg redd. 15Aller helst vil jeg kveles. Heller døden enn denne kroppen! 16Jeg vil ikke mer! Jeg lever ikke evig. La meg være! Mine dager er forgjeves. 17Hva er et menneske siden du akter det så høyt og bryr deg så mye om det? 18Du gransker det hver morgen, prøver det hver stund. 19Hvorfor tar du ikke blikket fra meg og gir meg ro til å svelge mitt spytt? 20Om jeg synder, hva gjør det deg, du som vokter mennesket? Hvorfor gjør du meg til skyteskive? Er jeg blitt til byrde for deg? 21Hvorfor tilgir du ikke min synd og bærer over med min skyld? Nå må jeg legge meg i støvet; leter du etter meg, er jeg ikke mer.