Johannes 6,16–21
I denne delen av Johannesevangeliet møter vi flere av Jesu mest kjente mirakler. Vi får se ham helbrede syke, gå på vannet, mette 5 000 og alt dette leder fram mot Peters store bekjennelse av hvem Jesus er - Guds hellige, han som har det evige livs ord.
Hvorfor var det unødvendig for disiplene å være redde?
Mens Jesus oppholder seg i fjellet, i ensomheten der, tar disiplene båtveien over Galileasjøen på vei til Kapernaum.
Natten skulle bli urolig for dem. Først ble de skremt av det voldsomme uværet. Sjøen gikk høy, og det blåste kraftig, forteller Johannes. Og det var mørkt. Deretter blir de redde fordi Jesus kommer vandrende til dem på sjøen. Det må ha vært overveldende for dem. Først det mektige brødunderet, så den merkelige opplevelsen med at Jesus går på vannet! Derfor forsøker Jesus å berolige dem med å si: «Det er jeg. Vær ikke redde.» Det er tydelig at det er viktig for evangelisten Johannes å få med det Jesus sier, som selve poenget for å fortelle denne historien i sitt evangelium.
På grunnteksten kommer dette tydeligere frem: Der brukes ordene: «Jeg er …». «Jeg er» er Guds eget navn, det høyhellige navnet han åpenbarte for Moses. Jesus er noe langt mer enn en konge eller profet, som folket ville ha det til. Han er Gud kommet i kjød. Og som Gud har han makt over naturen og naturlovene. Tør du tro det i dag?
16Da det ble kveld, kom disiplene ned til sjøen. 17De gikk om bord i en båt for å dra over til Kapernaum. Det var allerede mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem. 18Sjøen gikk høy, for det blåste en kraftig vind. 19Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier, så de at Jesus kom gående på sjøen og nærmet seg båten, og de ble redde. 20Men Jesus sa til dem: «Det er jeg. Vær ikke redde!» 21De ville ta ham opp i båten, og straks var den ved land der de skulle legge til.
