Lengsel - Dag 3
Gud vil oss noe i de livene vi lever, men vi er ikke alltid hjemme når han kommer på besøk. Autopiloten som samtiden har installert i oss, tar oss ikke nødvendigvis dit vi ønsker å komme, og vi trenger derfor å kaste kritiske blikk på hva vi driver med, hva som driver oss og hva vi drives mot.
Skuffelse og håp
Forfatter og nobelprisvinner i litteratur Ernest Hemingway havner i diskusjon med noen kollegaer da han over et måltid hevder at han kan skrive en fortelling med bare seks ord. Hemingway er kjent for sin knappe og konsise skrivestil, men her møter han motstand og ender etter hvert opp i et veddemål. Og mens de andre legger dollarsedlene på bordet, tar Hemingway en serviett og skriver de seks ordene som avgjør veddemålet: For sale: Baby shoes, never worn. Babysko til salgs. Aldri brukt.
Stopp litt der og kjenn på smerten.
Det er ikke ordene som gir mening; det er mellomrommene. For om vi fyller ut det som mangler mellom bokstavene, ender vi opp med en historie om smerte nok for en livstid. Om liv som skulle komme, men aldri kom. Om barn som skulle slite ut et par sko, men som aldri fikk satt sine føtter i dem. Knuste drømmer, utblåst håp. Seks ord som nok vitner om et vunnet veddemål, men enda mer om et tapt liv.
Flash fiction – lynfiksjon – kalles denne måten å skrive på, hvor mye fortelles med lite. Og det er nettopp det Lukas driver med når han gjengir hjertesukket fra to disipler som er på vei ut fra Jerusalem den tredje dagen etter at Jesus ble korsfestet: «Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!» (Luk 24,21).
Stopp en gang til og kjenn på frustrasjonen.
Det er tretten ord som rommer århundrer med spørsmål og skuffelser. Det er som om evangelisten koker ned generasjoner med smerte til én setning. Det er lidelse i konsentrert form. Og ikke bare to menns personlige skuffelse over at Jesus er død; det er en kollektiv sorg over ufullendte løfter og et
verkende sår i hele folkets identitet.
Vi går kanskje ikke rundt og håper på en politisk befrier, men du må ta pulsen på deg selv for å se om du lever dersom du ikke kan kjenne smerten i disiplenes ord. For det kunne vært oss. Vi har jo også håpet: At denne jobbsøknaden skulle føre til en jobb. At disse røntgenbildene skulle vise at det var en ufarlig cyste og ikke en ondartet svulst. At denne måneden skulle graviditetstesten være positiv etter år med prøving og venting. At _____________. Du kan selv fylle inn det som mangler.
Disiplene ser ikke at det er Jesus som går der sammen med dem på veien. Men Jesus ser disiplene – og nå viser han dem at ting slettes ikke er slik de ser ut:
At døden var veien til livet.
At håpet ikke er slukket, men nettopp tent.
At korset ikke er slutten, men startskuddet for en ny begynnelse.
Kanskje er det nettopp når vi forsøker å flykte fra oss selv, at vi virkelig møter oss selv. Når kriser og skuffelser skreller bort beskyttende lag av masker og maskara, står vi nakne og sårbare tilbake og må forholde oss til våre egne hudløse selv. Og nettopp da kommer en fremmed og slår følge med oss på veien.
Må vi bare se at det er Jesus.
13Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, 14og de snakket om alt det som var skjedd. 15Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. 16Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. 17Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, 18og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» 19«Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. 20Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. 21Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. 22Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, 23men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.» 25Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» 27Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. 28De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. 29Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. 30Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. 31Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. 32De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» 33Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, 34og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» 35Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
Spørsmål til ettertanke:
- Disiplene på vei til Emmaus får følge av Jesus, men gjenkjenner ham ikke. Har du noen gang opplevd at Gud ikke lenger passer oppfatningene du har av ham, og at du derfor ikke kjenner ham igjen? Kan det være at Jesus går sammen med deg nå på områder hvor du synes han er langt borte, men at du ikke innser at det er ham?