Oppdag kjærligheten – Dag 5
Kjærlighetens høysang
På 50-tallet e.Kr. skrev apostelen Paulus noen ord om kjærligheten som har blitt stående som noen av de vakreste i hele Bibelen. Kapittel 13 i Første Korinterbrev blir kalt for «kjærlighetens høysang». Her blir kjærligheten skildret med ord som mennesker til alle tider har opplevd som allmenngyldige. Og det aller mest sentrale leddet i høysangen blir sagt å være i vers 5, i ordene: «… søker ikke sitt eget». Her løper alle ordene i Bibelen om hva kjærlighet er, sammen til ett: Kjærligheten handler ikke om å tenke bare på seg selv, men om å gi alt en har for den som en elsker. Slik er det Gud har elsket menneskene (Joh 3,16). Slik er det også vi skal elske hverandre. Som det står i en av de siste bøkene i Bibelen, Johannes’ første brev: «Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre … Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,11-19). Dette er den dype sammenhengen i Bibelens ord om kjærlighet: Gud har elsket oss først. Av dette får vi kraft til å elske hverandre.
1Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. 2Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet. 4Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. 5Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. 6Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. 7Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 8Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå. 9For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. 10Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. 11Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. 12Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. 13Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.