Påske med Lukas

I denne leseplanen tar Jan Gossner og Karin Kristine Holt oss med på en reise gjennom påskefortellingen i Lukasevangeliet. Jan Gossner bidrar med refleksjoner over hendelsene i Lukas 22, 1-38, mens Kari Kristine Holt leder oss videre i kapittel 22-24. Sammen bidrar de med spørsmål og vendinger som hjelper oss å aktualisere tekstene i våre egne liv og relasjoner.

Banner som leser "Påske med Lukas" og "16 dager"

Hvem er du i denne beretningen?

Jesus er død. Tiden er kommet til praktiske gjøremål.

Sabbaten nærmer seg, og det haster med å ta de korsfestede ned før kvelden. Soldatene forvisser seg om at de virkelig er døde (jf. Joh 19,33–34), og Pilatus blir selv vitne til at det stemmer. Også her blir en profeti oppfylt (Sak 12,10).

Det haster også med å salve den døde. Kvinnene i Jesu følge tar tak i de praktiske oppgavene med å tilberede urter og salver. Dette skulle hindre forråtnelse og stank fra liket.

Hva gjør vi med den døde? En rik rådsherre fra Arimatea har aldri stått fram som Jesu disippel, men i hemmelighet har han vært en av hans tilhengere. Nå gjør han Jesus den siste tjeneste ved å gi ham en grav.

Etter oppstandelsen hadde det versert ulike konspirasjonsteorier for å bortforklare oppstandelsen. Bevisene vi har lest om i dette avsnittet utelukker f.eks. at Jesus bare var skinndød.

Bibeltekst

Lukas 23,50–56

Les i nettbibelen.

50Nå var det en rådsherre ved navn Josef, en god og rettskaffen mann, 51som ikke hadde vært med på det de andre hadde vedtatt og satt i verk. Han var fra Arimatea, en by i Judea, og han ventet på at Guds rike skulle komme. 52Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. 53Og Josef tok Jesu kropp ned, svøpte den i et linklede og la ham i en grav som var hugget ut i bergveggen, og som det ennå ikke var lagt noen i. 54Det var forberedelsesdagen, like før sabbaten begynte. 55De kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter. De så graven og hvordan Jesu kropp ble lagt der. 56Så gikk de hjem og laget i stand velluktende oljer og salver. På sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde.