Påsketid i korona-tider – Dag 2
Påsketida er tida fra 1. påskedag til pinse. 50 dager. I dette opplegget inviteres vi til å lese viktige bibeltekster om påske og om oppstandelse. Om liv og død. Og om at Gud har plassert oss på denne jordkloden som han har skapt, og som vi er en del av.
Gå og fortell!
Engelen som møtte Maria og Maria, har et klart oppdrag: Fortell dette til Jesu disipler. Disse kvinnene er de to første i verdenshistorien som i oppdrag å fortelle at Jesus lever.
Kallet og utfordringen til å fortelle kom med en gang Jesus var stått opp fra de døde. Dette kallet gjelder fortsatt. Vi er i tida mellom påske og pinse. Det nye testamentet forteller at det i løpet av disse dagene var mange møter mellom Jesus og forskjellige mennesker. Det grunnleggende i disse møtene var at de virkelig skulle bli overbevist om at Jesus virkelig var stått opp, og at dette skulle sette dem i stand til å formidle budskapet om Jesus og hans oppstandelse videre til alle mennesker. Jesu samtale med «Emmaus-vandrerne» i Luk 24,13–35 illustrerer dette veldig tydelig. Da disse to endelig skjønte at det var faktisk den oppstandne Jesus de var sammen med, dro de raskt til Jerusalem. Der møtte de de 11 disiplene og fortalte hva de hadde opplevd, og samtidig fortalte de 11 at Simon Peter hadde møtt den oppstandne Jesus.
Med de smittevernreglene korona-pandemien har gitt oss, kan det vel tenkes at tjenesten i vår tid blir annerledes enn den vi leser om i Det nye testamentet. Der leser vi flere steder at «mange var samlet». Da kan det være greit å minne om at da Jesus hadde sin samtale med «Emmaus-vandrerne», skjedde den utendørs, og så langt vi vet, var de bare tre personer. De ytre forhold kan variere. Kallet til tjeneste med å formidle budskapet om Jesus lyder fortsatt. Vi merker det allerede i denne teksten, og kallet bekreftes i pinsen.
7Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» 8Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. 9Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Les mer
13Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, 14og de snakket om alt det som var skjedd. 15Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. 16Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. 17Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, 18og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» 19«Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. 20Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. 21Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. 22Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, 23men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.» 25Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» 27Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. 28De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. 29Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. 30Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. 31Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. 32De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» 33Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, 34og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» 35Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.