Savn - Dag 2

«Etter som tiden gikk, grodde såret. Jeg kunne begynne å bruke hånden igjen som normalt, men den var ikke som før. Vil aldri bli det. På steder inni meg har jeg andre arr. Sammenvokste bruddflater etter dem jeg har mistet. Arr etter den kjærligheten som var – og etter den som ikke ble.»

Banner som leser "Gud vil oss noe" og "fem dager. Bilde av leseplanens forfatter Truls Åkerlund.

Mangle noen

En morgen da han var tre år våknet en av sønnene mine
og oppdaget at han var syk. Da han skjønte at han ikke
kunne komme seg til barnehagen denne dagen, utbrøt han
fortvilet: «Men da fåj de ikke sett meg i dag. De kommej til
å mangle meg.»

De kommer til å mangle meg.
Dette var sorg i en liten utgave.
Sorg er å mangle noen.

Den som har møtt sorgen, har måttet ta inn over seg
at morgendagen mangler noen.
Noe er ugjenkallelig forandret.

Sorgen har kommet på besøk. Og den vil ikke gå igjen.
Den har flyttet inn og fylt plassen etter det som ikke ble.
Livet, slik vi har kjent det, er over.

Mer og mer forsoner vi oss med at livet er enveiskjørt.

Livet går bare en vei: langs tiden, med en hastighet
av seksti sekunder i minuttet. Bakover er det stengt.
Det som er borte, kommer ikke igjen.
Og det som kunne kommet, vil aldri komme.

Sorg er nesten ikke til å bære.
Det er bare så vidt vi klarer det.
Det er tomt i rommet, men inni oss er det tusen rop:

Kom tilbake!
Det mangler noe her!
Ikke reis fra oss!
Hvordan kan jeg gå videre nå?
Skal jeg aldri få berøre deg igjen?

Å mangle noen kan være som å ha et sort hull i seg.
Lyset og kraften og nesten alt blir sugd inn i det.
Men kanskje en gang, med tiden, vil den som mangler noen
kunne si:

Takk for at jeg hadde noen å miste.

Og takk for en kjærlighet så sterk
at den var vond å bli fratatt.

Det som mangler

Les i nettbibelen.

15Det som er kroket, kan ingen rette opp. Det som mangler, kan ingen telle.

Flere bibelvers

24Mine sukk er blitt mitt brød, klageropene mine strømmer som vann. 25Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå. 26Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile, så opprørt er jeg.

Les i nettbibelen

34Så flerret Jakob klærne sine, bandt sekkestrie om hoftene og sørget over sønnen sin i lange tider. 35Alle sønnene og døtrene hans kom for å trøste ham, men han ville ikke la seg trøste. «I sorg skal jeg gå ned til min sønn i dødsriket», sa han. Og faren gråt over sønnen sin.

Les i nettbibelen