Savn - Dag 3

Foreningen for de delte sorger

«Du også? Jeg trodde jeg var den eneste.»

Å dele sorgen med et annet menneske er den sørgendes klokeste valg.

Det skulle ikke være nødvendig for en som sørger å være ensom – det er så mange av oss. Samtidig er dette den sørgendes fineste mulighet – for her ligger den vide porten inn til et overraskende fellesskap: Foreningen for de delte sorger.

Her oppdager mange at det vonde nok er like vondt, men likevel lettere å bære. Delte sorger legger en grunnmur som vennskap kan bygges på.

Sorg er det som alle håper å unngå, men som ingen slipper unna. Den er en av disse uvennene vi vet vil komme for å hilse på oss. Men vi vet aldri når.

Hos noen blir sorgen lenge. Til andre kommer den mange
ganger. Og det finnes ikke noe mønster.

Sorg er det vonde som kommer når noe godt blir tatt fra oss.
Og sorgen vil alltid være vond, men den er ikke farlig.

Ikke egentlig.
Ikke i seg selv.
Men når sorgen isolerer, blir den farlig.

Et sørgende menneske vil alltid finne mange grunner til å holde
sorgen for seg selv. Man kan være redd for å bry andre. Det kan
virke for vondt å åpne opp. Man kan mangle ord for det som er
på innsiden. Det kan være redsel for reaksjoner.
Men ingen grunner er gode nok til å holde sorgen innestengt.
Når sorgen får et menneske til å mure seg inne, er den bare vond.
Et vann uten utløp gror igjen.
Dette er den sørgendes største fare.

Og enda en fare er like stor.
Det er når den sørgende sier til seg selv:

Kanskje andre bærer en større sorg enn min?
Kanskje min sorg ikke er verdig dagens lys?
Slike spørsmål bygger også murer rundt sorgbærere.

Det er mange ulike typer sorg, men alle sorger har livets rett.
Min sorg er alltid virkelig.
Ingen skal få ta den fra meg.
Men jeg deler den gjerne med noen.