Telle dager – Dag 1

Livet flommer over sine bredder

Vi er kledd i begrensninger. Vi kan bevege oss bare så og så fort. Vi forstår bare litt av helheten, og vi ser bare det som er rett i nærheten av oss. Den største begrensningen av alle er at livet tar slutt, det finnes en grense for dette livet.

«Bare den som lærer seg å miste og å akseptere livets begrensninger, kan bli venn med døden», skriver Enzo Bianchi, grunnleggeren av det økumeniske klosteret i Bose nord i Italia. Livet som kristen er ikke en flukt fra døden, og det meste av tiden er vi kanskje til og med redde for døden: Den har et uvennlig ansikt, men vi fortren- ger den ikke. Vi forsoner oss med den og kan komme til å kalle den for «Søster død», slik Frans av Assisi beskrev den siste grensen. Den som lærer å telle dagene sine og aksepterer at tiden går, kan fredelig leve i en tro på at Gud kaller oss til livet, gjennom døden.

Den som tror på Jesus, tror at begrensningene som omgir livet, skal oppheves. «Det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udøde- lighet», roper Bibelen ut med høy stemme. Den kristne troen finner kanskje ikke sitt håp i udødeligheten i seg selv, men i oppstandelsen fra døden. Og først da har døden mistet grepet. Først da flommer livet over sine bredder. Jesus fra Nasaret sto opp fra døden og gjorde livet varig.

Grensen skal smuldre opp, og alt som hittil har vært i dødens grep, skal bli kledd i andre klær.

Det er ikke døden som har det siste ordet.