Telle dager: I påska – Dag 2

Uten hosianna

Du kan nærme deg Jesus i den store mengden. Eller du kan stå langs hovedveien og vente. Du kan synge i koret og være med der det skjer. Når de store predikantene kommer til byen, kan du sitte på første rad. Du kan kjenne gleden ved å være i den tette stemningen i mengden av dem som vil se mer av Jesus. Her løfter man hendene i lovsang, her danser man av glede. Til den pågående festen langs veien tar man palmegreiner i hendene og veiver mens man roper: Hosianna!

Mange har hatt dype møter med Jesus langs disse veiene. Jeg også.

Men du kan også komme stille, via bakveien. Der kan du komme uten lyd og palmegreiner. Til og med uten hosianna.

De står der, de også, de som ikke har et hosianna, men det var ingen som så dem når palmesøndagsfesten marsjerte forbi. Det var heller ingen som så dem når kirkekunsten ble malt og påskesalmene ble skrevet. Men de utgjør en stor skare. De går stille, og om de i det hele tatt kommer inn, setter de seg bakerst. De går ikke rett til Jesus, de lar ikke følelsene løpe av med seg. Det er rett og slett ikke naturlig for dem å rope hosianna.

Det er slik de kommer, de anonyme grekerne på palmesøndag. «Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: ‘Herre, vi vil gjerne se Jesus.’ Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus.»

Du kan komme stille, uten at noen legger merke til det. Du kan til og med komme utenfor kontortiden. Alene, eller sammen med noen. Eller du kan gå til noen som kjenner Jesus litt bedre enn deg, for å ta deg med et lite skritt videre. Man trenger ikke alltid hosianna, det holder å be: Vi vil gjerne se Jesus.