13Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, 14og de snakket om alt det som var skjedd. 15Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. 16Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. 17Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, 18og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» 19«Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. 20Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. 21Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. 22Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, 23men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.» 25Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» 27Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. 28De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. 29Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. 30Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. 31Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. 32De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» 33Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, 34og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» 35Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.