Utsendt – Dag 3

1I de dager da dommerne styrte, ble det en gang hungersnød i landet. Da dro en mann av sted fra Betlehem i Juda for å slå seg ned i Moabs sletteland sammen med sin kone og sine to sønner. 2Mannen het Elimelek, hans kone Noomi og de to sønnene Mahlon og Kiljon. De var av Efrat-slekten, fra Betlehem i Juda. Nå kom de til Moab og slo seg til der. 3Så døde Elimelek, Noomis mann, og hun satt igjen med de to sønnene sine. 4De tok seg moabittiske koner. Den ene het Orpa, den andre het Rut. De ble boende der i omtrent ti år. 5Så døde også de to sønnene, Mahlon og Kiljon, og Noomi satt igjen alene, uten sønner og uten mann. 6Da brøt hun opp sammen med svigerdøtrene sine for å vende hjem fra Moabs sletteland. For hun hadde hørt i Moab at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt det brød. 7Hun dro bort fra stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene fulgte henne.De ga seg i vei for å vende tilbake til Juda. 8Men Noomi sa til sine to svigerdøtre: «Snu og gå tilbake, hver til sin mors hus! Måtte Herren vise godhet mot dere, slik dere har vist godhet mot de døde og mot meg! 9Måtte Herren gi dere begge trygghet og la dere finne et hjem, hver i sin manns hus!» Så kysset hun dem. Men de brast i gråt 10og sa til henne: «Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk.» 11Men Noomi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor skulle dere følge med meg? Skulle jeg ennå føde sønner som dere kan få til menn? 12Vend tilbake, mine døtre, gå nå! Jeg er for gammel til å bli gift. Og selv om jeg tenkte at det ennå er håp for meg, ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og til og med fødte sønner, 13skulle så dere vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og leve uten menn? Nei, mine døtre! Dette er mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.» 14Da brast de igjen i gråt. Orpa kysset sin svigermor til avskjed, men Rut klynget seg til henne. 15Da sa Noomi: «Se, nå vender din svigerinne tilbake til sitt folk og sin gud. Vend tilbake, du også. Følg henne!» 16Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. 17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis noe annet enn døden skal skille meg fra deg!» 18Da Noomi så at hun sto fast på sitt og ville følge med henne, sa hun ikke mer til henne. 19Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Da de kom fram dit, ble det stort oppstyr i byen på grunn av dem, og kvinnene sa: «Er dette Noomi?» 20Men hun sa til dem: «Kall meg ikke Noomi! Kall meg heller Mara! For Den veldige har gjort livet meget bittert for meg. 21Rik dro jeg bort, fattig har Herren latt meg vende tilbake. Hvorfor kaller dere meg Noomi når Herren har vitnet mot meg, og når Den veldige har latt det gå så ille med meg?» 22Slik vendte Noomi hjem, og svigerdatteren, moabittkvinnen Rut, fulgte med henne tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem da bygghøsten tok til.

13Boas tok Rut hjem til seg, og hun ble hans kone. Da han kom sammen med henne, lot Herren henne bli med barn, og hun fødte en sønn. 14Da sa kvinnene til Noomi: «Velsignet er Herren som lot deg få en løsningsmann i dag! Hans navn skal bli stort i Israel. 15Han skal gi deg nytt livsmot og sørge for deg i din alderdom. For din svigerdatter, som er så glad i deg, har født ham. Hun er mer for deg enn sju sønner.» 16Så tok Noomi gutten og la ham på fanget sitt, og hun ble hans fostermor. 17Nabokonene ga ham navn og sa: «Noomi har fått en sønn!» De kalte ham Obed. Han fikk sønnen Isai, som ble far til David.