Utsendt – Dag 7
Bibelen forteller oss om hvordan Guds rike skal nå ut til alle folkeslag. I denne leseplanen går vi gjennom de mest sentrale tekstene om misjon og utsendelse.
Hvordan skal jeg kunne forstå?
Filip var en av de første medlemmene av kirken. Han hørte til den tidligste menigheten i Jerusalem og blir møtt av en engel som ber han om å reise ut av byen. På veien møter han en mann fra Etiopia som han får vitne for.
Historien lærer oss hva som er det viktigste verktøyet vårt som utsendte - Bibelen. Mannen leser nemlig fra profeten Jesaja og fra profetiene om den lidende tjener. Ved Den hellige ånds utrustning får Filip muligheten til å vise hvordan profeten Jesaja snakker om mannen som døde og stod opp i Jerusalem - Jesus.
26En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde strekning. 27Filip gjorde seg i stand og dro av sted. Han fikk se en etiopisk hoffmann, en høy embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos Kandake, dronningen i Etiopia. Han hadde vært i Jerusalem for å tilbe. 28Nå var han på vei hjem og satt i vognen sin og leste fra profeten Jesaja. 29Da sa Ånden til Filip: «Gå bort til vognen og hold deg tett opptil den.» 30Filip sprang bort, og da han hørte at han leste fra profeten Jesaja, spurte han: «Forstår du det du leser?» 31«Hvordan skal jeg kunne forstå», sa han, «når ingen forklarer det for meg?» Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham. 32Det stykket i Skriften han holdt på å lese, var dette: Lik en sau som føres bort for å slaktes, lik et lam som tier når det klippes, åpnet han ikke sin munn. 33Da han var fornedret, ble dommen over ham opphevet. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv er tatt bort fra jorden. 34Hoffmannen sa da til Filip: «Si meg, hvem er det profeten taler om her? Er det om seg selv eller om en annen?» 35Da tok Filip til orde. Han begynte med dette skriftstedet og forkynte evangeliet om Jesus for ham. 36Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» 37*Filip svarte: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.»• 38Så lot han vognen stanse, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og Filip døpte ham. 39Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig videre på sin vei. 40Men Filip viste seg senere i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt fram til Cæsarea.
Les også
1Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for? 2Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. 3Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. 4Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. 5Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. 6Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. 7Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen. 8Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham? 9Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik, enda han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn. 10Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil. 11Etter sin nød skal han se *lys•, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld. 12Derfor gir jeg ham del med de mange, med de mektige deler han bytte, fordi han tømte ut sitt liv til døden og ble regnet blant lovbrytere. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere.
13Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, 14og de snakket om alt det som var skjedd. 15Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. 16Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. 17Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, 18og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» 19«Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. 20Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. 21Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. 22Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, 23men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.» 25Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» 27Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. 28De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. 29Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. 30Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. 31Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. 32De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» 33Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, 34og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» 35Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
9For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. 10Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.