Å be med Bibelen i krisetider – Dag 5
Bibelens ord har talt til mennesker gjennom tusener av år. Denne leseplanen har til hensikt å hjelpe oss til å føre samtaler mellom Bibelens tekster og våre egne liv – i en tid hvor pandemien utfordrer og endrer våre liv. Sammen kan vi gi ord og tankehjelp for å be med Bibelen i krisetider.
Den store dødsklagen
Diakonen Stefanus er en av de store heltene fra den aller tidligste kirken. Fortellingen om ham fyller mer enn to kapitler i Apostlenes gjerninger (Apg 6,1-8,3). For å administrere matutdelingen til forfulgte og fattige enker i menigheten utnevnte apostlene syv diakoner, (Apg 6,1-7). Stefanus var en av dem.
Stefanus ble anklaget av Rådet, Israelsfolkets øverste politiske og religiøse organ. Han forsvarte seg med en lang tale som provoserte folkets ledere slik at de «ble så rasende at de skar tenner mot han» (Apg 7,54). De drev ham så ut av byen og steinet ham. Fortellingen om Stefanus sin død har gitt håp for mange forfulgte kristne gjennom århundrene. I det intense møtet med rasende motstandere ble Stefanus fylt av Den hellige ånd og han så mot himmelen og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Mens de steinet Stefanus til døde ba han Gud tilgi de som drepte ham. Bildet av den åpne himmelen, i den ytterst vanskelige livssituasjonen, gir trøst. Selv når det ser som aller mørkest ut er det en åpen himmel. Da blir heller ikke døden det verste som skjer.
Den allmenne kapittelinndelingen til Bibelens bøker ble ikke laget før ut på 1200-tallet. De som gjorde det avsluttet fortellingen om Stefanus med den første presentasjonen av Saulus. Men fortellingen fortsetter også i neste kapittel. Dette har gjort at avslutningen av denne fortellingen ofte blir hoppet over når vi leser om Stefanus. I Apg 8,2 står det at noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en dødsklage over ham.
Dette er den første henvisning til en liturgi anvendt i den kristne kirke, og den første kristne gravferd vi kjenner. En stor dødsklage ble uttrykt med høylytt gråt og klagerop. Dette var også stedet for flere av de bibelske klagesalmene. (Se lignende tradisjoner i Det nye testamentet: Joh 11,31-35; Luk 7,11-17).
Dette dobbelte perspektivet i møte med døden har formet kirkenes gravferdsliturgier. Vi gråter og sørger over den som er død samtidig som vi håper og tror på Guds nærvær og oppstandelsen.
Himmelske Far, vi overgir oss i din sterke hånd og roper til deg i vår nød. Sorgen er tyngre enn vi kan bære; savnet er større enn vi kan tåle. Hør våre rop og vår klage Gud. Hør oss i vår sorg og nød, Vi overgir oss til deg som er dødens beseirer og ber: Gud, ta vår hender og før oss gjennom dødsrikets daler. Så vil vi igjen lovprise ditt navn.
Amen
1På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. 2De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. 3Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. 4Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» 5Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. 6Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem. 7Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen. 8Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket. 9Da sto det fram noen fra den synagogen som ble kalt «Synagoge for frigitte og for kyreneere og aleksandrinere». Sammen med jøder fra Kilikia og Asia begynte de å diskutere med Stefanus. 10Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og ånd som han talte med. 11Da fikk de i hemmelighet forledet noen til å påstå: «Vi har hørt ham si spottende ord mot Moses og mot Gud.» 12Slik hisset de opp folket og de eldste og de skriftlærde. Og de gikk mot ham, grep ham og dro ham fram for Rådet. 13Der førte de fram falske vitner som sa: «Denne mannen holder ikke opp med å tale mot dette hellige sted og mot loven. 14Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned helligdommen og forandre de skikkene som vi har fått overlevert fra Moses.» 15Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.
Les mer:
1Øverstepresten spurte: «Er dette sant?» 2Og Stefanus svarte:«Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han bodde i Mesopotamia, før han slo seg ned i Harran. 3Gud sa til ham: ‘ Dra bort fra landet ditt og fra slekten din til det landet som jeg skal vise deg!’ 4Da reiste han fra Kaldeerlandet og bosatte seg i Harran, og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere bor i nå. 5Gud ga ham ikke noen egen jord der, ikke så mye som en fotsbredd, men han lovet å gi ham og hans ætt landet til eiendom, enda han ikke hadde barn. 6Og Gud sa til ham at ætten hans skulle bo som innflyttere i et fremmed land, der de skulle være slaver og bli plaget i fire hundre år. 7‘ Men det folket de skal være slaver for, vil jeg dømme’, sa Gud, ‘ og så skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.’ 8Siden ga Gud ham omskjærelsespakten, og han ble far til Isak og omskar ham på den åttende dagen. Slik gjorde også Isak med Jakob, og Jakob med de tolv stamfedrene. 9Stamfedrene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham 10og berget ham ut av all nød. Han ga ham visdom og lot ham vinne velvilje hos farao, egypterkongen, og kongen satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus. 11Så ble hele Egypt og Kanaan rammet av hungersnød, og nøden var stor. Våre fedre fikk ikke tak i mat. 12Da Jakob hørte at det skulle være korn i Egypt, sendte han fedrene dit for første gang. 13Andre gangen de kom, ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og farao fikk vite om slekten til Josef. 14Da sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele familien – syttifem personer. 15Så reiste Jakob ned til Egypt, og der døde både han og fedrene våre. 16De ble ført til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem og betalt med sølv. 17Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løftet han hadde gitt Abraham. Folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt. 18Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke visste om Josef. 19Han brukte list mot folket vårt, mishandlet fedrene våre og tvang dem til å sette ut spedbarna sine, så de ikke skulle leve opp. 20På den tiden ble Moses født. Han var et vakkert barn i Guds øyne. Tre måneder ble han oppfostret i farens hus. 21Så ble han satt ut, men faraos datter fant ham og oppdro ham som sin egen sønn. 22Slik ble Moses opplært i all egyptisk visdom, og han var full av kraft i både ord og handling. 23Da han hadde fylt førti år, fikk han inderlig lyst til å besøke sine landsmenn, israelittene. 24Og da han så en som ble mishandlet, kom han mannen til hjelp. Han slo egypteren i hjel, så han som var blitt mishandlet, fikk sin rett. 25Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte det ikke. 26Neste dag støtte han på to menn som sloss. Han prøvde å forlike dem og sa: ‘Dere er jo brødre! Hvordan kan dere gjøre ondt mot hverandre?’ 27Men han som hadde gjort urett mot sin neste, skubbet ham til side og sa: ‘ Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? 28Tenker du kanskje å drepe meg slik du drepte egypteren i går?’ 29Disse ordene fikk Moses til å flykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan. Der ble han far til to sønner. 30Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk. 31Moses så dette synet og undret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens røst: 32‘ Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’ Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp. 33Da sa Herren til ham: ‘ Ta skoene av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn. 34Jeg har sett hvordan folket mitt blir plaget i Egypt og har hørt klagen deres. Jeg har steget ned for å fri dem ut. Gå nå! Jeg sender deg til Egypt.’ 35Denne Moses, som de forkastet da de sa: ‘ Hvem har satt deg til leder og dommer?’ – nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken. 36Den samme Moses førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen. 37Det var han som sa til israelittene: ‘ Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre.’ 38Da folket var forsamlet i ødemarken, var det også han som var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med fedrene våre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss. 39Men fedrene våre ville ikke adlyde ham. De avviste ham, og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt 40og sa til Aron: ‘ Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har hendt med denne Moses som førte oss ut av Egypt.’ 41På den tiden laget de en kalv og ofret til denne avguden og jublet over et verk av sine egne hender. 42Men Gud vendte seg fra dem og lot dem tilbe himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Bar dere fram for meg slaktoffer og gaver de førti årene i ørkenen, Israels hus? 43Nei, dere bar på Moloks telt og guden Refans stjerne, bildene som dere laget for å tilbe dem. Men jeg vil flytte dere bortenfor Babylon. 44I ørkenen hadde fedrene våre vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham. 45Fedrene våre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningfolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager. 46Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus. 47Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud. 48Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: 49Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet der jeg kan hvile? 50Har ikke min hånd skapt alt dette? 51Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. 52Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, 53dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.» 54Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham. 55Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. 56Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» 57Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. 58De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen. Vitnene la av seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. 59Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» 60Så falt han på kne og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn.
1Saulus var enig i drapet på Stefanus. 2Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. 3Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.