Fra bibelmangel til bibelmisjon

Dette hjertesukket kommer fra stifterne av Det Norske Bibelselskap. Ordene står gjengitt i innledningen til selskapets første årsberetning, «Beretning om Det norske Bibelselskabs Skjebne og Virksomhed fra dets Oprettelse til den sidste Dag i September Maaned 1817».

Stifterne hadde altså en sterk bevissthet om at et bibelselskap var helt nødvendig for den unge nasjonen. Bibelmangelen har minst to grunner, skriver de, her gjengitt i moderne språkføring: Både at det er umulig å få trykket bibler i Norge, og at importerte danske bibler er kostbare.

«Våre boktrykkerier er få og i tillegg så små at det ikke engang er noe å håpe på, at vi skulle få trykket en bibelutgave, enn si for en billig pris. Og fordi våre penger er så lite verdt, ville bestilte bibler fra Danmark bli overmåte dyre. Derfor er det, i det minste på de fleste steder i riket, hverken bibler eller nye testamenter å få.»

Situasjonen minner om den som ble skildret da Det britiske bibelselskapet ble stiftet i 1804. Også på de britiske øyene var det stor mangel på bibler. Historien om den unge jenta Mary Jones har gjennom disse to hundre årene vært en inspirasjonskilde for hele familien av bibelselskaper.

Mary Jones vokste opp i en landsby i Wales, og hos nabokona hadde hun lært å bli glad i Bibelen. Derfor sparte hun penger i flere år, helt til hun en dag gikk for å få kjøpt seg sin egen bibel. Men da hun kom fram, etter å ha gått fire mil til fots, fantes det ingen bibler å få kjøpt. Til slutt klarte presten hun møtte, likevel å skaffe henne en walisisk bibel.

Denne presten, som het Thomas Charles, var i 1804 en av stifterne av Det britiske og utenlandske bibelselskapet (BFBS). Fortellingen om Mary Jones viste tydelig hvor stor mangelen på bibler var, og den grep både Charles og de andre stifterne sterkt. Den har siden vært selve grunnfortellingen i den verdensvide bevegelsen av nasjonale bibelselskaper.

Det er også gripende å lese hvor nøyaktig det nystartede norsk bibelselskapet førte opp hver eneste gave som ble gitt til bibelarbeidet. I årsberetningen for 1816 er det listet opp gaver fra presteskapet, blant annet 60 spesiedaler fra sognepresten og kapellanen i Eidsberg i Østfold. Men på linjen nedenfor står det deretter: «En almuesmand sammesteds: 4 spesiedaler».

Også «en almuesmand» ønsket altså å bidra til at Bibelen kunne bli spredt, selv om gaven hans ikke var like stor som den fra presten. Den første årsberetningen avsluttes med en hjertelig bønn: «Måtte den Ånd som besjeler så mange kristne i andre land med edel kjærlighet for utbredelsen av det guddommelige ord, og som har begynt å ytre seg velgjørende på flere steder i Fedrelandet, stadig mer opplive det samme sinnelag hos oss for kristendommens hellige sak!»

I 1819 klarte det nystartede bibelselskapet endelig å gi ut sitt første nytestamente. Det var en lett revisjon av det danske. I årsberetningen for 1820 understreker Bibelselskapet at revisjonen er gjort «efter grunnteksten» og «med samvittighetsfull varsomhet». Det Norske Bibelselskap hadde endelig begynt på sin store oppgave: At det skulle finnes en bibel i hvert eneste hjem.

«Bedre kan de vel neppe benyttes»

Glimt fra «Nytt om Bibelen»

Bladet Nytt om Bibelen, i dag Bibelgaven, har eksistert siden 1962. I en av de første årgangene står disse to anonyme vitnesbyrdene fra bibelvenner som har sendt inn gaver til bibelmisjon:

«Kjære dere! Jeg er 89 år, og ville så gjerne at dette skulle gå til dem som ennå ikke har hørt Guds ord. Det ligger så tungt på mitt hjerte. Beste hilsen fra: En glad giver.»

«Helt uventet arvet jeg noen penger, og jeg vil gjerne dele noen av dem med Bibelmisjonen. Bedre kan de vel neppe benyttes. Tilgi at jeg gjerne vil være anonym!»