«Vår forholdsvise del»

I mange år kunne norske bibelvenner lese i Bibelselskapets årsberetning om bibelarbeidet i andre land. Men først fra 1950-tallet begynte også vi å ta vår del av ansvaret for bibelmisjonen i verden.
Etter oppstarten av bibelmisjonsarbeidet begynte kirkeofringene å komme inn ut over 1950-tallet (Fra Bibelselskapets årsmelding for 1956).
Etter oppstarten av bibelmisjonsarbeidet begynte kirkeofringene å komme inn ut over 1950-tallet (Fra Bibelselskapets årsmelding for 1956).

Generalsekretær Alf Hauge forteller i 1958 hvordan Bibelselskapet åpnet seg for bibelmisjon i andre land. I en artikkel i Norsk Tidsskrift for Misjon (4/1958) får vi innblikk i hva som skjedde:

«Rundt om på prestegårdene og i mange hjem i menighetene satt vi og leste «så øyet ble stort og vått». Det var noe eget fascinerende ved denne gren av misjonsarbeidet! Men det hendte ikke sjelden at vi ble litt beklemt ved tanken: Dette arbeidet har vi jo ingen del i! Det kjentes som et misforhold at vi som kalte oss et misjonsfolk, helt enkelt overlot til andre lands bibelselskaper å sørge for Den hellige skrift til våre misjonsmarker.»

Hauge forteller om den gangen da de andre bibelselskapene konfronterte biskop Eivind Berggrav med ansvaret for bibelmisjon:

«Biskop Berggrav har fortalt om det inntrykk det gjorde på ham da «the grand old man» i Det amerikanske bibelselskap, dr. Eric North, sa til ham: Et bibelselskap som bare arbeider som bibelforlag for sitt eget land, er et egoistisk bibelselskap, som driver handel med Guds ord».

Anklagen var hard å svelge. For Bibelselskapet hadde bare oppfylt sine forpliktelser etter formålsparagrafen. Den sa nemlig at en hadde ansvar for bibelarbeidet innenfor Norges grenser.

Før en kunne komme ordentlig i gang, måtte derfor formålsparagrafen endres. Og fra 1951 fikk den en ordlyd som sa at Bibelselskapet også skulle drive bibelmisjon i andre land:

«Det Norske Bibelselskaps formål er å utbre Den Hellige Skrift a) innen landet, b) blant landsmenn i det fjerne og på havet, c) i fremmede land og på fremmede språk.»

I 1958 har bibelmisjonsarbeidet pågått i noen få år. Hauge medgir at innsatsen så langt er «beskjeden», men når han ser framover, har han håp om at Norge snart skal ta sin del av det:

«Veksten har vært oppmuntrende, og i og med at Norge er et av de land hvor Bibelen er aller mest utbredt, skulle det være grunn til å håpe at vi også i denne gren av misjonsarbeidet kan komme til å ta «vår forholdsvise del»

Ved 200–årsjubileet ser vi at vi endelig begynner å ta «vår forholdsvise del». I 2015 passerte gavene fra norske bibelvenner 30 millioner kroner i året. Blant bibelselskapene i verden ligger vi på en tredje plass i årlig støtte til bibelarbeidet i andre land. Dette er gledelige tall.

I artikkelen fra 1958 legger Alf Hauge til noen ord som stemmer også i dag:

«Det har vist seg at inntektene har øket i og med hver ny oppgave som er tatt opp. Fra ca. kr. 25 000 det første året har bidragene økt til det femdobbelte i 1957».

Dette er også erfaringen i jubileumsåret: For hver ny oppgave og hvert nytt behov som vi presenterer for Bibelselskapets trofaste givere, svarer de med å øke sitt bidrag.

Da to av bibelbutikkene til Det egyptiske bibelselskapet ble brent i august 2013, svarte giverne med å dekke utgiftene til å bygge dem opp igjen. Og da aksjonen «En million bibler til Cuba» ble lansert i 2014, svarte de igjen med å øke gavene, slik at vi i dag nærmer oss målet.

Ennå er det millioner av mennesker som ønsker seg en bibel, men ikke kan få tak i en. Også i dag må vi i det rike Norge ta vår del av oppgaven med å spre Guds Ord.

I 2016, da Bibelselskapet fyller 200 år, går jubileumsgavene til barnebibler til Cuba. Også når det gjelder bibelmangelen på Cuba vil vi i Norge ta «vår forholdsvise del».