Kan du se for deg den tunge opprydningen etter en strevsom økt, som ikke gav noe resultat? Den lange veien hjem fra en bortekamp dere tapte 4-0. Eller nedriggingen av en konsert der ingen kom, eller et loppemarked der ingen kjøpte noe, eller en fest der alle gikk hjem kl. åtte. Eller kanskje enda dypere: et forsøk på fellesskap i en menighet, eller i et vennskap eller kanskje i et ekteskap?
Du gav det beste du hadde – men det førte ikke til noe. Men midt i det bitre, så kan du føle deg litt voksen og klok. Du sier til deg selv: «Jeg har lært. Det der skal jeg aldri gjøre igjen.»
I en fortelling i Bibelen får vi møte en gjeng fiskere midt i det motløse strevet med å skylle garn etter en lang natt uten napp. De har ikke noe valg: de må gjøre seg harde og bare få jobben gjort før de kan komme seg vekk og finne seg en seng. Hva som helst – bare ikke mer av dette.
Men så kommer det en irriterende stemme som på liksom-uskyldig vis sier at du skal prøve igjen. Mer av det samme. Hva skal man si til sånt?
Martin Lönnebo, biskopen som skapte Kristuskransen, skriver at dåpsperlen handler om overgivelse, «eller, ganske enkelt, symbolsk forstått, å bli barn igjen. Overgivelse er å legge bak seg det voksne med alle bitre minner og spente muskler, og begynne på nytt igjen i fullstendig tillit. Omvendelse er å overgi seg til Guds nåde, den ubegrensede.»