Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Paulus’ første brev til korinterne

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

Neste kapittel >

Hilsen
1Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Jesu Kristi apostel, og vår bror Sostenes  2 hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget ved Kristus Jesus, dere hellige som er kalt; vi hilser også alle som på hvert enkelt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn – han som er deres og vår Herre.
   
 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
   

Takk til Gud
 4 Jeg takker alltid Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus.  5 I ham har dere fått en rikdom på alle gaver, både tale og kunnskap;  6 vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere.  7 Derfor mangler dere ikke noen nådegave, mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg.  8 Han skal også befeste dere inntil enden kommer, så dere kan stå uangripelige på vår Herre Jesu Kristi dag.  9 Gud er trofast, han som har kalt dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.
   

PARTIER I MENIGHETEN (1,10–4,21)
Advarsel mot splittelse
10 Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke. 11 For det er blitt meg fortalt, mine brødre, av Kloes folk, at det er stridigheter blant dere. 12 Jeg sikter til at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», andre: «jeg til Apollos», «jeg til Kefas» og «jeg til Kristus». 13 Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn? 14 Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen andre av dere enn Krispus og Gaius, 15 slik at ingen skal si at dere ble døpt til mitt navn. 16 Jeg har riktignok også døpt Stefanas og hans familie. Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen.
   

Guds og menneskers visdom
17 Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, for at ikke Kristi kors skal miste sin kraft. 18 For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. 19 For det står skrevet:
        Jeg vil ødelegge de vises visdom,
        og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.
   
20 Hva da med den som er vis eller skriftlærd eller er en forsker i denne verden? Har ikke Gud vist at verdens visdom er uforstand? 21 For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud gjennom Guds visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap vi forkynner. 22 For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, 23 men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, 24 men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. 25 For Guds uforstand er forstandigere enn menneskers visdom, og Guds svakhet er sterkere enn menneskers styrke.
   
26 Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. 27 Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. 28 Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, 29 for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. 30 Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, 31 for at den som roser seg, skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.
   
Neste kapittel >

13. august 2022

Dagens bibelord

1. Mosebok 25,21–34

Les i nettbibelen

21Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 22Men da barna sloss med hverandre inne i henne, sa hun: «Hvorfor hender det meg noe slikt?» Og hun gikk for å søke råd hos Herren. ... Vis hele teksten

21Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 22Men da barna sloss med hverandre inne i henne, sa hun: «Hvorfor hender det meg noe slikt?» Og hun gikk for å søke råd hos Herren. 23Herren sa til henne: «To folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.» 24Da tiden kom og hun skulle føde, var det tvillinger i morslivet hennes. 25Den første som kom, var rød og hårete som en fell over hele kroppen. De kalte ham Esau. 26Så kom broren; han holdt Esau i hælen med hånden. Derfor kalte de ham Jakob. Isak var seksti år gammel da de ble født. 27Guttene vokste opp, og Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob ble en rolig mann som holdt seg ved teltene. 28Isak elsket Esau, for Isak spiste gjerne kjøtt av vilt; men Rebekka elsket Jakob. 29En gang Jakob holdt på å koke suppe, kom Esau hjem fra marken. Han var sliten. 30Esau sa til Jakob: «Skynd deg, gi meg noe å spise av det røde, det røde du har der, for jeg er sliten!» Derfor kalte de ham Edom. 31Men Jakob sa: «Først må du selge meg førstefødselsretten din!» 32Esau svarte: «Se, jeg holder på å dø! Hva skal jeg med førstefødselsretten?» 33«Sverg på det først!» sa Jakob. Så sverget han og solgte førstefødselsretten sin til Jakob. 34Da ga Jakob ham brød og linsesuppe. Han spiste og drakk, reiste seg og gikk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten.