Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Paulus’ første brev til korinterne

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

< Forrige kapittelNeste kapittel >
11Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel.
   

NÅR MENIGHETEN SAMLES (11,2–14,40)
Kvinnene i menigheten
 2 Dere skal ha ros for at dere husker på meg i alle ting og holder fast på de overleveringer jeg har gitt videre til dere.  3 Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.  4 En mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode.  5 Men en kvinne fører skam over sitt hode når hun ber eller taler profetisk uten å ha noe på hodet. Det er jo det samme som om hun var snauklipt.  6 Hvis hun ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet.  7 Mannen må ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære.  8 For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen.  9 Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. 10 Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn. 11 Men i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen. 12 For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud. 13 Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet? 14 Lærer ikke naturen selv at det er en skam for en mann å ha langt hår, 15 mens det for kvinnen er en ære? For håret er gitt henne som slør. 16 Hvis nå noen vil lage strid, så skal han vite at vi ikke har en skikk som denne, og heller ikke Guds menigheter.
   

Herrens måltid
17 Jeg gir dere her mine påbud, og da er det én ting jeg ikke kan rose dere for: Dere samles på en slik måte at det ikke blir til gagn for dere, men til skade. 18 For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og jeg tror at det er noe i det. 19 For det må være partier blant dere, så det kan bli klart hvem det er som holder mål. 20 Når dere da kommer sammen, er det ikke Herrens måltid dere holder. 21 For når dere spiser, holder enhver straks sitt eget måltid; den ene er sulten, og den andre fyller seg. 22 Kan dere ikke spise og drikke hjemme? Eller forakter dere Guds menighet, og lar dere dem skamme seg som ingenting har? Hva skal jeg si til dette? Skal jeg rose dere? Nei, for dette får dere ingen ros av meg. 23 For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere:
        I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød,
24 takket, brøt det og sa: «Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» 25 Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!» 26 For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer. 27 Den som spiser brødet eller drikker av Herrens kalk på urett vis, forgår seg derfor mot Herrens eget legeme og blod. 28 Enhver må prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av kalken. 29 For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens legeme, spiser og drikker seg selv til dom. 30 Derfor er det mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er døde. 31 Men dømte vi oss selv, ble vi ikke dømt. 32 Når vi dømmes av Herren, blir vi refset, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.
   
33 Derfor, mine brødre: Når dere kommer sammen for å holde måltid, skal dere vente på hverandre! 34 Hvis noen er sulten, får han spise hjemme, for at ikke sammenkomstene deres skal føre dom over dere. Om de andre tingene skal jeg gi forskrifter når jeg kommer.
   
< Forrige kapittelNeste kapittel >

13. august 2022

Dagens bibelord

1. Mosebok 25,21–34

Les i nettbibelen

21Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 22Men da barna sloss med hverandre inne i henne, sa hun: «Hvorfor hender det meg noe slikt?» Og hun gikk for å søke råd hos Herren. ... Vis hele teksten

21Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 22Men da barna sloss med hverandre inne i henne, sa hun: «Hvorfor hender det meg noe slikt?» Og hun gikk for å søke råd hos Herren. 23Herren sa til henne: «To folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.» 24Da tiden kom og hun skulle føde, var det tvillinger i morslivet hennes. 25Den første som kom, var rød og hårete som en fell over hele kroppen. De kalte ham Esau. 26Så kom broren; han holdt Esau i hælen med hånden. Derfor kalte de ham Jakob. Isak var seksti år gammel da de ble født. 27Guttene vokste opp, og Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob ble en rolig mann som holdt seg ved teltene. 28Isak elsket Esau, for Isak spiste gjerne kjøtt av vilt; men Rebekka elsket Jakob. 29En gang Jakob holdt på å koke suppe, kom Esau hjem fra marken. Han var sliten. 30Esau sa til Jakob: «Skynd deg, gi meg noe å spise av det røde, det røde du har der, for jeg er sliten!» Derfor kalte de ham Edom. 31Men Jakob sa: «Først må du selge meg førstefødselsretten din!» 32Esau svarte: «Se, jeg holder på å dø! Hva skal jeg med førstefødselsretten?» 33«Sverg på det først!» sa Jakob. Så sverget han og solgte førstefødselsretten sin til Jakob. 34Da ga Jakob ham brød og linsesuppe. Han spiste og drakk, reiste seg og gikk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten.