Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Paulus’ første brev til korinterne

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Rettledning om gudstjenesten
14Jag etter kjærligheten, streb etter åndsgavene, mest etter å tale profetisk.  2 For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, han taler hemmeligheter ved Ånden.  3 Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst.  4 Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, bygger opp menigheten.  5 Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men jeg vil heller at dere taler profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler i tunger, hvis han da ikke tyder det han sier, så menigheten kan bli bygd opp.  6 Sett nå, brødre, at jeg kommer til dere og taler i tunger. Hva gagn har dere av det, hvis jeg ikke med det jeg sier gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære?  7 På samme måte er det med musikkinstrumentene, enda de er livløse ting, for eksempel en fløyte eller en sitar. Hvis det ikke er forskjell på tonene, hvordan kan en da oppfatte hva som blir spilt?  8 Og gir trompeten et utydelig signal, hvem gjør seg da klar til kamp?
   
 9 Slik er det også med dere: Bruker dere ikke tungen til å tale tydelig, hvordan kan en da oppfatte hva som blir sagt? Da snakker dere jo bare ut i været! 10 Ingen vet hvor mange språk det finnes i verden, og alle språk har sin mening. 11 Men dersom jeg ikke kan språket, vil jeg være en fremmed for den som snakker det, og han som snakker, er fremmed for meg. 12 Slik er det også med dere. Når dere nå legger slik vekt på åndsgavene, så søk å bli rike på gaver som tjener til å bygge menigheten! 13 Derfor må den som taler i tunger, be om å kunne tyde det han selv sier. 14 For hvis jeg ber og da taler i tunger, er det min ånd som ber, men forstanden har ikke noen nytte av det. 15 Hva så? Jeg vil be med ånden, men også med forstanden, jeg vil lovsynge med ånden, men også med forstanden. 16 Hvis du holder takkebønn i din ånd, hvordan kan en som sitter der og ikke er fortrolig med dette, si «Amen» til din bønn? Han skjønner jo ikke hva du sier. 17 Du holder nok en god takkebønn, men ingen andre blir oppbygd av det. 18 Jeg takker Gud; jeg taler mer i tunger enn noen av dere. 19 Men når menigheten er samlet, vil jeg heller si fem ord med forstanden og lære andre enn tale tusenvis av ord i tunger. 20 Brødre, vær nå ikke uforstandige som barn! I ondskap skal dere være små, men voksne i forstand. 21 Det står skrevet i loven:
        Gjennom folk med andre språk
        og med fremmed tungemål
        vil jeg tale til dette folk,
        men enda vil de ikke høre på meg,
        sier Herren.
   
22 Derfor er tungetalen et tegn, ikke for de troende, men for dem som ikke tror. Men den profetiske tale er et tegn for de troende, ikke for de vantro. 23 Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler i tunger, og det så kommer inn noen som ikke er fortrolig med dette eller ikke er troende, vil de ikke si at dere er gått fra forstanden? 24 Men hvis en av disse kommer inn og alle taler profetisk, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle; 25 hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil falle ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: «Gud er sannelig blant dere!»
   
26 Hva så, brødre? Når dere kommer sammen, har den ene en salme, en annen har lære, én har åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydning. Men la alt tjene til å bygge opp. 27 Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder. 28 Hvis det ikke er noen som kan tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet. Han kan tale for seg selv og for Gud. 29 To eller tre kan tale profetisk, og de andre skal prøve det de sier. 30 Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. 31 For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle motta formaning. 32 Profeter har herredømme over åndene som taler i dem, 33 for Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud. Som i alle kristne menigheter 34 skal kvinnene tie i menighetssamlingene. Det er ikke tillatt for dem å tale, de skal underordne seg, slik også loven sier. 35 Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menigheten. 36 Var det kanskje fra dere Guds ord gikk ut, eller er det bare til dere det er nådd fram? 37 Hvis noen mener at han er profet eller åndsfylt, så skal han vite at det jeg skriver, er et Herrens bud. 38 Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt.
   
39 Dere skal altså legge vinn på å tale profetisk, mine brødre, og ikke hindre tungetalen. 40 Men alt må gå sømmelig og ordentlig for seg!
   
< Forrige kapittelNeste kapittel >

13. august 2022

Dagens bibelord

1. Mosebok 25,21–34

Les i nettbibelen

21Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 22Men da barna sloss med hverandre inne i henne, sa hun: «Hvorfor hender det meg noe slikt?» Og hun gikk for å søke råd hos Herren. ... Vis hele teksten

21Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 22Men da barna sloss med hverandre inne i henne, sa hun: «Hvorfor hender det meg noe slikt?» Og hun gikk for å søke råd hos Herren. 23Herren sa til henne: «To folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.» 24Da tiden kom og hun skulle føde, var det tvillinger i morslivet hennes. 25Den første som kom, var rød og hårete som en fell over hele kroppen. De kalte ham Esau. 26Så kom broren; han holdt Esau i hælen med hånden. Derfor kalte de ham Jakob. Isak var seksti år gammel da de ble født. 27Guttene vokste opp, og Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob ble en rolig mann som holdt seg ved teltene. 28Isak elsket Esau, for Isak spiste gjerne kjøtt av vilt; men Rebekka elsket Jakob. 29En gang Jakob holdt på å koke suppe, kom Esau hjem fra marken. Han var sliten. 30Esau sa til Jakob: «Skynd deg, gi meg noe å spise av det røde, det røde du har der, for jeg er sliten!» Derfor kalte de ham Edom. 31Men Jakob sa: «Først må du selge meg førstefødselsretten din!» 32Esau svarte: «Se, jeg holder på å dø! Hva skal jeg med førstefødselsretten?» 33«Sverg på det først!» sa Jakob. Så sverget han og solgte førstefødselsretten sin til Jakob. 34Da ga Jakob ham brød og linsesuppe. Han spiste og drakk, reiste seg og gikk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten.